En stolt tragedie

Harvey Milk var homo. Og bystyremedlem. I San Francisco. Litt av en sensasjon.

FILM: I dag er det nesten ufattelig. At det bare for 30 år siden var sensasjonelt at et byrådsmedlem i San Francisco var åpen homofil. Da Harvey Milk (1930-78) tok plass i City Hall var det en nyhet. Også her hjemme. Men nettopp at det ikke er lenger siden, gjør «Milk» til en viktig film. En påminnelse om hvor høy prisen var for det vi i dag tar for gitt. Men før jeg klatrer opp på barrikadene og begynner å rope slagord, la meg med en gang understreke at «Milk» er en både underholdende, gripende og svært velgjort film som sikter og treffer mye bredere enn den forholdsvis snevre gruppen av politisk engasjerte homofile.

Symbol

I utgangspunktet er historien om Harvey Milk tradisjonell. Han er den idealistiske amerikaneren som begynte med to tomme hender og kjempet seg oppover. En slags hvermannsen som ved hjelp av engasjement, talegaver og forståelse av hvordan media virker, skapte seg en karriere. Den store forskjellen er at Milk var homofil og at hans liv fikk en brutal og brå slutt. Men om ikke annet så sikret det ham en plass i historien. Harvey Milk ble et symbol for homokampen verden over.

70-tallsfest

Regissør Gus Van Sant er antakeligvis Hollywoods mest uforutsigbare regissør. Det ene øyeblikket lager han filmer som selv hans mest innbitte fans vil ha problemer med å ærlig innrømme at de liker, det neste lager han brede publikumsfilmer som «Good Will Hunting». Og «Milk». For hans siste bedrift viser ham på hans mest konvensjonelle. Her er det innhold, ikke form, som er viktigst. Men selv om han benytter seg av det eldste grepet, det der hovedpersonen ser tilbake og kommenterer det som skjer, blir det aldri kjedelig. Og selv om man vet hvordan det ender, er det vanskelig ikke å bli følelsesmessig engasjert. Tidskoloritten overbeviser, her får man følelsen av å være på Castro Street på midten av 70-tallet og ikke på 70-tallsfest. Bruken av arkivfilm er også med på å skape autentisitet og å understreke hvilke holdninger Milk og hans allierte kjempet imot.

Ikke uten håp

Van Sant får god hjelp av et ensemble i toppform. James Franco («Spiderman») og Josh Brolin («No Country For Old Men»), som henholdsvis elsker og nemesis, skaper tredimensjonale skikkelser av noe som lett kunne blitt sjablonger. Og i tittelrollen får Sean Penn vist hvilken suveren skuespiller han er. Penn er storfavoritt foran helgens Oscar-utdeling, og hvis han vinner er det absolutt fortjent. «Milk» er også nominert i sju andre kategorier, blant andre for beste regi, beste manus og beste film.

Slutter tragisk

«Milk» slutter tragisk, men ikke uten håp. Uten pekefingrer viser den hvor viktig åpenhet, ærlighet og engasjement er, og minner om hvor fristende det er å hvile på andres seire. For selv om 70-tallets homokamp virker lysår unna, er det fremdeles mange som ikke unner seg selv - og andre - å leve fullverdige liv. Også i Norge. Kanskje en begynnelse kan være å kjøpe billett til «Milk»?