Men det dreier seg altså om Herman, en ganske alminnelig gutt i Oslo, ikke helt liten, men ikke så stor ennå heller, som oppdager at han er i ferd med å miste håret. Alt håret. Og hvilke dramatiske konsekvenser dette får for hans forhold til familien, skole og kamerater, omgivelsene i det hele tatt. Og selvsagt først og sist til seg selv.

Skremt

Dermed har jeg antakelig skremt mange potensielle lesere til å tro at dette er en dramatisk lidelseshistorie om en ulykkelig guttunge som mobbs, overbeskyttes av forstandsløse foreldre, synker ned i selvforakt og til slutt isolerer seg fra alle.

Og det er da faktisk denne boka også. Det er bare det at det er Lars Saabye Christensen som har skrevet den, og dermed blir vi spart for all sosiologi på prosa, all gløgg psykologisering, alt patetisk drama, og sentimentaliteten som ellers martrer de såkalte «problemromaner».

Lavmælt

Hvordan får han det til? I alle romanene sine har Lars Saabye Christensen vist at han behersker det lavmælte tonefall, det å få poengene sine fram uten å måtte slå på stortromma. I denne boka driver han denne kunsten opp til et høydepunkt. Samtidig som hans velkjente ironi og «usynlige» humor er til stede hele tida og gjør at leseren humrer seg fra side til side, selv om det egentlig er en alvorlig og trist historie som fortelles.