En stor liten bok

Fabelen i Lars Saabye Christensens nye roman er lett fortalt. Så lett at det nesten er farlig å gjenfortelle den, fordi man derved kan gi videre et overforenklet inntrykk av alt det denne nyanserte, oppfinnsomme og framfor alt morsomme boka egentlig handler om.

Men det dreier seg altså om Herman, en ganske alminnelig gutt i Oslo, ikke helt liten, men ikke så stor ennå heller, som oppdager at han er i ferd med å miste håret. Alt håret. Og hvilke dramatiske konsekvenser dette får for hans forhold til familien, skole og kamerater, omgivelsene i det hele tatt. Og selvsagt først og sist til seg selv.

Skremt

Dermed har jeg antakelig skremt mange potensielle lesere til å tro at dette er en dramatisk lidelseshistorie om en ulykkelig guttunge som mobbs, overbeskyttes av forstandsløse foreldre, synker ned i selvforakt og til slutt isolerer seg fra alle.

Og det er da faktisk denne boka også. Det er bare det at det er Lars Saabye Christensen som har skrevet den, og dermed blir vi spart for all sosiologi på prosa, all gløgg psykologisering, alt patetisk drama, og sentimentaliteten som ellers martrer de såkalte «problemromaner».

Lavmælt

Hvordan får han det til? I alle romanene sine har Lars Saabye Christensen vist at han behersker det lavmælte tonefall, det å få poengene sine fram uten å måtte slå på stortromma. I denne boka driver han denne kunsten opp til et høydepunkt. Samtidig som hans velkjente ironi og «usynlige» humor er til stede hele tida og gjør at leseren humrer seg fra side til side, selv om det egentlig er en alvorlig og trist historie som fortelles.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For et barns lidelseshistorie er alltid trist og alltid alvorlig. Og nettopp her ligger forfatterens vesentligste bidrag denne gangen, i den dype forståelsen av hvordan en «snill» gutt nærmest på et øyeblikk kan utvikle seg til å bli «slem» når presset blir stort nok. Hvordan små nyanser i omgivelsenes holdninger forrykker selvbildet og selvforståelsen. Hvordan selvforakt ligger bak destruktive handlinger.

Forstår

Ofte kan konfliktene virke nesten fornuftsstridige. Riktignok er det ille å bli mobbet for lua han ikke vil ta av seg på skolen. Men riktig ille blir det først når moren har snakket med rektor («sladret») og alle blir så snille mot ham «som om det var å holde de ti bud». Forfatteren forstår dette, og lar oss forstå det. Med uovertruffen beherskelse av språk og tonefall skyver han Herman framover den tunge veien mot selvakseptering og forsoning. Og uten at hans fortelling en eneste gang fylles opp av patos og pekefingre. Det er ikke noen liten bedrift.

Samtidig er det blitt en meget underholdende og leseverdig bok utav det. Så lettlest at en kunne fristes til å kalle den en barnebok for voksne. Så klok og innholdsrik at den på samme tid burde bli en voksenbok for barn.