En stor utfordring

Utfordrende kortprosa som skjerper tankene.

Arne Østrings setninger gjør motstand, det er nesten som om noen av dem ikke vil bli forstått. De leker med deg og ber om at du skal slåss med dem. Da jeg var ferdig, ville jeg ikke vært kampen foruten. Skjønt ferdig blir man nok aldri helt med «Bratt som en stuevegg, glatt som ei glassrute».

Den er bare på 66 sider, men hver av dem er en eksistensiell kamp, og de skriker etter å bli lest flere ganger. Det holder med en side om dagen.

Forfatteren skriver: «Man kan tenke seg en grunnleggende enkelthet under lag på lag av utmattende kompleksiteter.» Nettopp det komplekse i kroppen, sinnet, livet, døden, verdensrommet, tida, bevegelsen, vannet, tilblivelsen, vitenskapen, århundrene, mytene og krigene - verken mer eller mindre er det Arne Østring vil fange.

Å tro at noen kan lykkes fullkomment i et slikt prosjekt, er nærmest hovmodig. Kommer man et lite skritt på veien, er man kommet langt. I øyeblikk kommer Østring svært langt.

Språket og konstellasjonene han bruker, sender deg ut i et ukjent og ulendt terreng. Her er enkelte uoverkommelige svarte kløfter der forfatteren ser ut til å ha gravd sine tanker ned i et mørke som jeg i hvert fall ikke kan se i, men her er mange vidunderlige nyanser: Duse toner der man skimter ulike tolkninger, hardtslående kontraster der tankene meisles fram, og klarere partier der betraktningene er nådeløst slående. Dybden hindrer ikke Østrings humor. Her er teksten på plakaten til en som så gjerne vil selge egg: «Håndkolorerte, dypøkologiske egg fra transcendentale høner med spesialsydde Elvis-kostymer.»