ANERKJENNELSE:  Nobels fredspris 1993 ble tildelt Nelson Mandela og F.W. de Klerk i Oslo Rådhus. Bak dem står Norges tidligere statsminister Odvar Nordli.  Foto: Jon Eeg / NTB Scanpix
ANERKJENNELSE: Nobels fredspris 1993 ble tildelt Nelson Mandela og F.W. de Klerk i Oslo Rådhus. Bak dem står Norges tidligere statsminister Odvar Nordli. Foto: Jon Eeg / NTB ScanpixVis mer

En storslått løgn

Nelson Mandela blir nå forsøkt redusert til en ufarlig Reserve-Jesus. Vi skal glemme at frigjøringskampen var forutsetningen for forsoningen.

Kommentar

NÅR ET STORT MENNESKE dør, igangsettes komplekse prosesser og reaksjoner. De spenner fra spontane og uregulerte folkelige reaksjoner til strengt regisserte og symbolladede seremonier. Framfor alt er dette tidspunktet til å definere avdødes historiske gjerning og personlighet. Historien skal hogges i stein eller støpes om i passende formater. Det handler om å sende avdøde av gårde med korrekte trompetstøt, svøpt i en vennlig politisk fortolkning. Akkurat nå skjer det med Nelson Mandela. Hele den vestlige verdens statsledere bøyer hodet i respekt og beundring. Helgendyrkelsen er i gang. Den skal kamuflere den egentlige historien om profittens forrang og unnvikelsens kunst. Tro ikke at Norge var noe unntak. Vi var best på dobbeltspill: Tankrederne sopte inn fortjeneste fra apartheidregimet mens politikere og kirkeledere ga milde gaver til ANC.

NELSON MANDELA
vil bli stående som en gigant i historien når det gjelder humanisme, sivilisasjon og forsoning. Hans evne til å rekke ut hånden og lede Sør-Afrika inn i demokrati og forsoning, er i seg selv et monument. Samtidig er disse handlingene bare forståelige om vi kjenner frigjøringskampens utvikling. Forsoning var mulig fordi det var skapt en plattform for rettferdighet og likeverd. Forsoningen var ikke en frittstående, god gjerning. Veien dit var brulagt med lidelse og blod. Resultatene kom med bruk av alle typer kampmidler: Ikkevoldelige aksjoner, politisk bruk av rettsvesenet, boikott, streiker, internasjonal solidaritet og væpnet opprør. Forsoning var mulig fordi fienden var svekket og handlingslammet. Det gjør ikke Mandela mindre. Tvert imot viser det oss en kjempende politiker som ikke triumferer, men som setter hele landets interesser først. Å redusere Mandelas kjempende liv til myk ikkevold, varm aura og personlig autoritet - til en slags politisk new age - blir for billig. Han ledet også den væpnede kampen mot apartheid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DAG PÅGÅR EN kappestrid om eierskap til arven etter Nelson Mandela. Alle vil ha en bit, en relikvie. Det var ikke alltid slik, for å si det forsiktig. USA og Storbritannia under Reagan og Thatcher pleiet gode forbindelser med rasistene i Pretoria, og betraktet ANC som en terroristorganisasjon. Skal man dømme etter hovedtendensen i hjemlige media nå, var hele det politiske Norge med i kampen mot apartheid. Det er en blank og skinnende løgn. Da kampen mot apartheid for alvor kom i gang på 60-tallet, var det aktivistmiljøer utenfor de etablerte partiene som ledet an. Helt fram til 80-tallet var Nelson Mandela en ikke-person i hoveddelen av norske medier og annen offentlighet. Apartheidregimet hadde også sine norske støttespillere. De mest synlige støttespillerne befant seg naturlig nok på ytre høyre fløy. Fremskrittspartiets stifter og første formann, Anders Lange, var i årevis en meget tydelig tilhenger av raseskillepolitikken.

En annen var stortingsrepresentant Erik-Gjems Onstad. Det foreligger troverdig informasjon om at Anders Lange mottok økonomisk støtte fra Sør-Afrika. Så seint som i 1987 stemte Frp mot loven om boikott av Sør-Afrika. Heldigvis står ikke verden stille. Da nyheten om Mandelas død kom, sendte Siv Jensen ut denne twittermeldingen: «En frihetskjemper har gått bort».

MER PROBLEMATISK enn fordommene på den politiske ytterkanten, er likevel alliansen mellom rederne, Høyre og Ap. Norske tankredere drev en omfattende, meget profitabel - og etter hvert fordekt - virksomhet på Sør-Afrika. I 1986 - året før Stortinget vedtok boikott av Sør-Afrika - fraktet norske eller norskeide skip 51 av 83 oljelaster til apartheidstaten. Fram til vedtaket hadde Ap og Høyre blokkert forslag om å stanse oljeleveransene. De ville heller ikke gjøre noe med importen av sørafrikansk mangan til norske smelteverk. Omsorgen for norsk skipsfart og norske arbeidsplasser gikk foran. Nå benekter tidligere statsminister Kåre Willoch at hensynet til rederne hadde noen som helst betydning for at Norge stemte blankt i FN da boikottspørsmålet var oppe i 1983. Norge og Willoch gjør aldri feil, tar aldri feil. Sånn er det med den saken.