NÅR ET STORT MENNESKE dør, igangsettes komplekse prosesser og reaksjoner. De spenner fra spontane og uregulerte folkelige reaksjoner til strengt regisserte og symbolladede seremonier. Framfor alt er dette tidspunktet til å definere avdødes historiske gjerning og personlighet. Historien skal hogges i stein eller støpes om i passende formater. Det handler om å sende avdøde av gårde med korrekte trompetstøt, svøpt i en vennlig politisk fortolkning. Akkurat nå skjer det med Nelson Mandela. Hele den vestlige verdens statsledere bøyer hodet i respekt og beundring. Helgendyrkelsen er i gang. Den skal kamuflere den egentlige historien om profittens forrang og unnvikelsens kunst. Tro ikke at Norge var noe unntak. Vi var best på dobbeltspill: Tankrederne sopte inn fortjeneste fra apartheidregimet mens politikere og kirkeledere ga milde gaver til ANC.NELSON MANDELA vil bli stående som en gigant i historien når det gjelder humanisme, sivilisasjon og forsoning. Hans evne til å rekke ut hånden og lede Sør-Afrika inn i demokrati og forsoning, er i seg selv et monument. Samtidig er disse handlingene bare forståelige om vi kjenner frigjøringskampens utvikling. Forsoning var mulig fordi det var skapt en plattform for rettferdighet og likeverd. Forsoningen var ikke en frittstående, god gjerning. Veien dit var brulagt med lidelse og blod. Resultatene kom med bruk av alle typer kampmidler: Ikkevoldelige aksjoner, politisk bruk av rettsvesenet, boikott, streiker, internasjonal solidaritet og væpnet opprør. Forsoning var mulig fordi fienden var svekket og handlingslammet. Det gjør ikke Mandela mindre. Tvert imot viser det oss en kjempende politiker som ikke triumferer, men som setter hele landets interesser først. Å redusere Mandelas kjempende liv til myk ikkevold, varm aura og personlig autoritet - til en slags politisk new age - blir for billig. Han ledet også den væpnede kampen mot apartheid.