En strek i tegninga

Han sitter en meter under Ayatollah Khomeiny, hjemme i sin egen leilighet på Grünerløkka i Oslo.

- Det var 15. mai i, skal vi se...

Steffen Kverneland snur seg og ser på sin egen daterte signatur.

- ... i 1989. Vi skulle ha fest den 17. mai, og ville lage et Khomeiny-alter, med duk, stearinglys og det hele. Så jeg malte et portrett.

To meter til venstre for Kverneland henger Josef Stalin. Og stirrer.

- Dagen etter døde Khomeiny.

- 16. mai?

- Ja. Det var et voodoo-maleri, ler han.

- Men Khomeiny er jo tvillingsjelen til Bondevik.

RABIAT OG RESPEKTLØST har Steffen Kverneland karikert maktens avskyelige avskygninger i blant annet Dag og Tid, Ny Tid og Nationen, der han fortsatt er å finne hver lørdag.

Men mest kjent er nok den høstutstilte eks-maleren for sine amputasjoner av litterære nasjonalhelligdommer, biografier, kongesagaer, ukeblad og tabloidioti, opprinnelig inspirert av William Burroughs litterære cut up-tekninkk. Siden slutten av åttitallet har de dukket opp i ulike tidsskrifter og aviser, i Dagbladet hver søndag siden i fjor høst.

Nå er han stilt ut på Tronsmos tegneseriegalleri i Oslo, og snart separatutstiller han både på Billedgalleriet i hjembyen Haugesund og på Det Norske Teatret i Oslo der han tegnet scenografien til suksessrevyen «Tusen år og like bild».

Når Kverneland amputerer, går teksten gjennom Steffens kvern og kommer ut i en brutal, ironisk, kubistisk, nesten granittaktig og høyst særegen strek. Absurd, forvrengt, kanskje hallusinerende. Med en skrikende, satirisk kontrast mellom tekst og tegning.

DA OPPSTÅR DET SYREANGREP på Rune Gerhardsens hjerne som ikke merker noen ting. Ordet blir til Ivar Aasens penis. Einar Gerhardsen blir Langbein og Thorbjørn Jagland Donald, mens Bondevik og Hagen havner i samme seng.

Nylig kjøpte Nasjonalgalleriet inn hans amputasjon av Stein Mehrens dikt «Jeg har lett så lenge etter deg».

- Det er et sånt klapp på skulderen som nesten knuser skulderbladet. Men det var utrolig smigrende. Det siste året har vært et litt sånn klype-seg-i-armen-år. Men dét diktet vår så dårlig at jeg hadde lyst til å drite det ut. Der brukte jeg teksten i sin helhet.

Det gjør han som regel ikke.

- JEG TAR SITATER fra en eller annen tekst og klipper i hytt og pine. Tar ting ut av sammenhengen. Da blir teksten som poteten, du kan bruke den til hva som helst.

Da kan for eksempel Kjell Magne Bondevik kobles med de prostituertes verdenshistorie.

- Teksten der er veldig saklig, jeg gikk etter de mest juicy delene. Så framstiller jeg statsministeren som en gammel prest, det er han jo også, som får høre denne historien. Jeg kontrasterer ham med the facts of life . Det takler han ikke. Han faller i krampegråt.

- Hvordan assosierer du fram koblingene?

- Det er ikke alltid så bevisst. Ofte får jeg en idé når jeg leser noe. Jeg tenker at dette, dette kan jeg legge i munnen på Valgerd, for eksempel. Men det er mye tilfeldigheter, mye lek, før jeg ser hva som kan passe som tegneserie. Jeg finner sitater som jeg henger opp på veggen. Lar dem modne. Underbevisstheten er den som må jobbe mest. Som en slave.

- Leser du alltid de tekstene du amputerer?

- NOEN GANGER NAVIGERER JEG bare etter mine egne fordommer, finleser teksten på jakt etter bekreftelser. Det er usympatisk gjort, ren sjikane, men det er jævlig gøy. Det ligger jo i navnet at det skal være uærbødig og frekt. Du kan godt si at det er tegneseriens hevn over finkulturen.

Lystprinsippet, kombinert med autoritetsvegring og frihetsfanatisme, har ført til at Steffen Kverneland aldri har hatt en vanlig jobb, ikke annet enn seksten måneder med siviltjeneste.

- Jeg har bevisst valgt å ha kontroll over egen tid, heller enn penger.

- Men ligger det ikke også en tvang i å skulle tjene penger på den måten du gjør?

- Jeg ville ikke bare drukket øl hvis jeg hadde vassa i penger. Jeg ville ha laga særere ting. Å ikke gjøre noe, blir det bare alkohol og svartsyn av. Men jeg jobber når jeg er opplagt.

- Men du har studert filosofi?

- JEG TOK OPP STUDIELÅN. Og studerte i fjorten dager. Det var for mye lekser. Og for tidlig undervisning.

Istedenfor satt han hjemme og tegna. I fire år. I Bergen. Tegnet og malte. Hele dagen og kunsthistorien gjennom. Landskapsmaleren oppdaget modernismen. Og erstattet impresjonistisk idyll med det groteske, det heslige og det stygge.

Med prisbelønnete tegneserier, serier han selv har karakterisert som placeborealisme og gonzoimpresjonisme. Eller som prefascistisk, heroisk nasjonalkubisme.

- Det var ren tåkefyrstetale, en lek med floskler, med en selvhøytidelig, oppblåst og pretensiøs måte å snakke på.

Når han plasserer samtidige autoriteter i Dr. Kvernelands Skrekkabinett, er ingen kyr hellige.

- Det viktigste er at humoren blir tillagt egenverdi. Den kommer først og sist. Alt annet er bonus. Jeg er ingen skolemester.

- Du er anarkist?

- JEG ER LITT PÅ SIDA. En ikke-ist. Jeg er ikke misjonær. Jeg er mer en møteplager. En som kaster tomater fra galleriet.

- Finnes det noen grense for hvor langt du kan gå?

- Grensen går heller på hvem som skal være et offer. Jeg vil ikke ta uskyldige, men er hemningsløs når det gjelder offentlige maktpersoner. Jo verre, jo bedre. Når Frp eller Ap kjører på rase, KrF på kjønn eller legning, da tar jeg fram ridestøvlene. Nazieffektene. Det skal jo konkurrere med virkeligheten.

Det er nesten så man aner streken hans bak scenariene han risser opp.

- Da føler jeg heller at faenskapen ikke strekker til.