Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En strikkende husmor

Tenkt, kaldt og nesten parodisk om Sartre, krig, frihet og Sartre.

BOK: Spørsmålet er om hun selv overbeviser med sin ærlighet i denne boka, der det mest påfallende er det som ikke står. Selv innrømmer hun at hun utelater en del, men at hun altså ikke lyver. Hva er egentlig forskjellen?

Løgnaktig

For i «Moden alder» framstår Beauvoir som alt annet enn moden slik vi forstår begrepet i dag, snarere litt ubevisst løgnaktig. Kanskje ikke overfor oss lesere, men overfor seg selv. Boka strekker seg fra begynnelsen av trettiåra; «pakten» med filosofen Jean-Paul Sartre, kafeene i Paris, den spanske borgerkrig og utallige reiser - gjennom 2. verdenskrig og fram til «Det annet kjønn» (1949). Her fortelles om kalde hybler, stusslige måltider, venneintriger og en omgangskrets bestående bl.a. av de ledende franske intellektuelle på den tida (Malraux, Gide, Genet, Cocteau). Hun kommer rg med en del kritiske tanker rundt sitt eget forfatterskap. Og parallellfører det med eget liv, og utviklingen av frihetsfilosofien og det ensomme menneskets streben etter lykke.

Egosentrisk

For Beauvoir var liv og filosofi ett. Det er kanskje derfor selvbiografien hennes stilistisk nærmer seg parodien, med sin «tenkte» behandling av seg selv som filosofisk objekt. Som når hun i 1939, etter en periode med hardnakket likegyldighet overfor den framskridende fascismen, med ett oppdager «den andres eksistens og evidens» (parallelt med Sartre, selvsagt). Like parodisk blir det når hun forteller at «hun hadde entusiastisk holdt opp med å være ren ånd; når hjertet, hodet og kroppen er samstemte, er det å bli kjød en stor fest». Samtidig er det noe uutholdelig egosentrisk ved denne filosofiske disseksjonen av eget følelsesliv. Som når en jødisk venn av henne blir skutt, og hun er mest opptatt av «rytmen» i sin egen sorg.

Feminister

Mest dominerende i boka er Beauvoirs forhold til Sartre ( «For meg var han ren bevissthet og fullstendig frihet» ), et forhold som har falt feminister tungt for brystet. Spesielt gjelder det hennes påstander om at «det passet henne å leve sammen med en mann som var henne overlegen». Eller forsikringer om at Sartre ikke var kallet til monogami, mens hun ikke helt overbevisende legger til at «Vi var av samme slag» . Like ullent lyder det når hun henviser til en filosofisk diskusjon der Sartre «sant å si diskuterte med seg selv, for vi var av samme mening» .

Det som likevel gjør denne boka nesten litt latterlig i sin pompøse bortskjemthet, er de mange henvisningene til hva de to mente om dette og hint: Hvem de var for og imot osv. (mot Camus, men for boka hans). Like pompøse framstår de mange karakteristikkene og påstandene ( «Vi var to mystikere» ).

At Beauvoir, med filosofiske henvisninger til «Pakten» og «Den andres evidens», begir seg inn på seriøse gjenfortellinger av trekantdramaer, sladder og intriger, gjør henne ikke mer «moden».

Tricoteuse

Både Beauvoir og boka må selvsagt leses ut fra tida den er skrevet i. Som tids-, og miljøskildring er «Moden alder» gull verd.

Det er vel også slik med Beauvoir at enten elsker du henne, eller så klarer du henne ikke. Arthur Koestler klarte henne ikke. Han karakteriserte Beauvoir som «tricoteuse» (strikkende husmor som satt nedenfor skafottet og jublet når hodene rullet under revolusjonen).

Dette var riktignok etter at hun - og Sartre selvsagt - ble kommunister. Men den goldheten, eller kulden, Koestler ser hos Beauvoir synes dekkende også for hvordan hun velger å framstille seg selv i såkalt moden alder.

PARET: Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir tar et glass i Paris 21. juni 1977.