En strøm av Cash-plater

I dag fyller Johnny Cash 70.

Mannen i svart ble grundig feiret på Dagbladets kultursider sist søndag, og i dag hagler gratulasjonene over Jamaica, der han nyter dagen sammen med kona June. Vi som ikke er bedt i selskap, må nøye oss med musikk - og som vanlig når folk av Cashs kaliber jubilerer, kan vi vente en strøm av utgivelser i kjølvannet av fødselsdagen.

  • To tidlige Cash-LP-er, «The Fabulous Johnny Cash» og «Songs of Our Soil», begge opprinnelig utgitt i 1958, kommer på én CD.
I mars lanseres også 1959-albumet «Hymns By Johnny Cash» for første gang på CD. Likeledes «Orange Blossom Special» (1965) og «Carryin' On with Johnny Cash and June Carter» (1967). Selve steinen i smykket er likevel «Ride This Train» (1960), den første av en serie konseptplater der Cash synger og forteller sin versjon av amerikansk mytologi. To plater som nylig er gjenutgitt på CD, «America» (1972) og «Ragged Old Flag» (1972), kan også betraktes som en del av denne linja.

  • Seinere i år ventes også en nyutgivelse av «Ballads of the True West» (1965), dessuten et hittil upublisert live-album, en CD fra Johnny Cashs TV-show og albumene «Hello, I'm Johnny Cash» (1969) og «Ring of Fire».
En eventuell boks med Highwaymen-materiale er også på tale. To best of-samlinger er i omløp, «Wanted Man» og «Man in Black», og i mai ventes ei hyllestskive med deltakelse fra blant andre Steve Earle («Don't Take Your Guns to Town») og Bruce Springsteen («Give My Love to Rose»).

  • På nice price foreligger også begge fengselskonsertene til Johnny Cash, «At Folsom Prison» (1968), med tre bonusspor, og «At San Quentin» (1969), den komplette konserten med ni ekstraspor.
Møtet mellom Cash og fangene forsterket noen tilbakevendende Cash-temaer: solidariteten med taperen i samfunnet, interessen for menneskets mørke sider og muligheten for frelse. Hatet mot fengselet blir synonymt med allment raseri mot tvang og ufrihet, for eksempel i linjer som dette: «San Quentin, may you rot and burn in hell / May your walls fall and may I live to tell / May all the world forget you ever stood / And may all the world regret you did no good.»

  • Interessant nok hørte countrysangeren Merle Haggard, som gikk ut og inn av fengsler som ung, en Cash-konsert i San Quentin allerede i 1958.
I et intervju i coveret til den nye utgaven sier han: «Jeg følte at jeg selv kunne gjøre det samme som ham, og jeg så hvor sterkt det var. For å si det som det er: det kan ha vært de første strålene av dagslys jeg hadde sett i hele mitt liv.»