KINKIG: Kan barnetillegget gjøre det økonomisk bedre å være aleneforsørger på uføretrygd enn å være en aleneforsørger som jobber i SFO eller i kassen på en butikk? spør Heggelund.
KINKIG: Kan barnetillegget gjøre det økonomisk bedre å være aleneforsørger på uføretrygd enn å være en aleneforsørger som jobber i SFO eller i kassen på en butikk? spør Heggelund.Vis mer

En styrket arbeidslinje

Det handler om å gjøre en ordning fra å være et hinder, til ikke lenger å være et hinder for å prøve seg i arbeid.

Debattinnlegg

Et sivilisert samfunn er et samfunn der vi gir hverandre frihet og tillit, samtidig som vi tar vare på de som trenger bistand fra storfellesskapet. Derfor har vi et godt utbygd velferdssystem i Norge. Det skal gi støtte til dem som har blitt syke, og hjelp til dem som etter hvert ønsker seg tilbake til arbeidslivet.

Det er ingenting i regjeringens politikk som endrer på det. Tvert imot. Vi senker terskelen for å komme tilbake til arbeid, samtidig som vi bevarer et av verdens beste velferdssystemer.

Dagbladets forutsigbare samfunnsanalyse har preget både kommentarartikler og lederartikler den siste tiden. En anonym lederskribent skrev den 13. oktober at regjeringen «(…) er i ferd med å si opp samfunnskontrakten fellesskapet har bygget på.» Det er en påstand uten hold.

Når man diskuterer trygdesystemet er det mange tanker man skal ha i hodet samtidig. Alle er viktige:

· Den første er at det skal gå an å leve av trygden sin. Noen er rett og slett for syke til å jobbe. Man skal fortsatt kunne leve et verdig liv.

· Det andre er at trygden skal ha en rettferdig fordelingseffekt. Norge er et land med små forskjeller, det har tjent oss godt. Velferdssystemet er én av flere viktige faktorer til at det er slik. Det skal det fortsette å være.

Artikkelen fortsetter under annonsen

· Det tredje er at trygdesystemet skal ha en legitimitet i storsamfunnet. Ytelsesnivået må være slik at det oppfattes rettferdig både av de som mottar ytelser, og av alle som bidrar til at velferdsordningen eksisterer.

· Det fjerde er at det må være bærekraftig for å sikre at vi kan bevare systemet.

· Det femte er at det må det legges opp slik at det er mulig å kombinere trygd og arbeid for de som ønsker å komme seg tilbake, eller for de som kan og har lyst til å jobbe litt.

Et av målene med uførereformen, fremmet av den rødgrønne regjeringen og vedtatt av Stortinget i 2011, var nettopp at det skulle bli enklere for uføre å prøve seg i jobb. Dessverre har systemet til nå vært lagt opp slik at uføre som ønsket tilhørighet til en arbeidsplass har tatt en risiko. Man kan tape penger på det. Det gjør uførereformen noe med. Hvis man prøver seg i arbeidslivet vil man fortsatt beholde uføregraden sin. Retten til uføretrygd vil verken forsvinne eller bli redusert, noe som spesielt er en fordel for folk med varierende arbeidsevne. Tryggheten i uføretrygden vil alltid ligge i bunn.

De aller fleste sitter igjen med omtrent samme beløp, eller mer, når uførereformen implementeres etter nyttår. Det er riktig at noen taper, derfor har denne regjeringen foreslått en overgangsordning for denne gruppen. Da er det meningsløst av Marie Simonsen å skrive at «Stortinget [har] vedtatt at uføre responderer best på å bli fratatt penger.» Man må gjerne være uenig i uførereformen, men polemikken bør ikke overskygge verken intensjon eller fakta for at det skal passe inn i Dagbladets virkelighetsbilde.

I norsk politikk er det mye snakk om arbeidslinjen. Det er arbeid som er nøkkelen til vår felles velferd. At vi er villige til å jobbe litt mer i fremtiden, er også viktig for at vi skal kunne finansiere velferdens bærekraft. Samtidig handler arbeidslinjen om selvrealisering og muligheten til å kunne forsørge seg selv og sine nærmeste.

Dessverre er det fortsatt trekk ved uføretrygden som gjør at det for noen ikke lønner seg å jobbe. Man kan jo tenke seg selv hvordan det føles å prøve seg i jobb, for så å finne ut at man har tapt penger for den ekstra innsatsen, eller at man merker lite eller ingenting. I dette er barnetillegget helt sentralt.

Diskusjonen om barnetillegg er ikke ny. Barnetillegget har blitt problematisert av tre offentlige utredninger: uførepensjonsutvalget, velferds- og migrasjonsutvalget og fordelingsutvalget. To av disse utvalgene foreslo å redusere utbetalingen i barnetillegget.

Det betyr ikke at det er et enkelt spørsmål. Selv om Dagbladet ikke ser det, er det dilemmaer på begge sider: Hvis man reduserer barnetillegget, gjør man det da vanskelig for uføre å gi barna en god oppvekst? Er det rimelig at barnetillegget for uføre er så mye høyere enn for personer på arbeidsavklaringspenger? Gjør barnetillegget at man sitter igjen med mer på uføretrygd enn hvis man hadde jobbet litt i tillegg? Kan barnetillegget gjøre det økonomisk bedre å være aleneforsørger på uføretrygd enn å være en aleneforsørger som jobber i SFO eller i kassen på en butikk? Kan man se bort i fra integreringsutfordringene som ligger i barnetillegget?

Barnetillegget utfordrer med andre ord flere av premissene som ligger til grunn for uføretrygden. Samtidig. Det gjør det til en vanskelig debatt.

Regjeringens forslag er at barnetillegget skal være det samme for uføre som for personer med arbeidsavklaringspenger. Det er ikke en fjerning av barnetillegget slik enkelte hevder, men det er riktig at det i realiteten innebærer en redusering. Forslaget handler ikke om å finansiere skattelettelser, slik Dagbladet (og for øvrig Aftenposten) ser ut til å tro. Det handler om å gjøre en ordning fra å være et hinder, til ikke lenger å være et hinder for å prøve seg i arbeid.

Når man gjør en slik endring må man trekke i noen tråder i andre enden. Man må se politikken i sammenheng. Derfor foreslår regjeringen at ingen familier skal måtte betale mer enn syv prosent av inntekten sin for å sende sitt første barn i barnehage. For yngre søsken vil det være billigere. Grunnstipendet i videregående skal prioriteres til de som trenger det. Regjeringen foreslår også en rettighetsfestet ordning med brukerstyrt personlig assistanse. Vi vil styrke ordningen med lønnstilskudd, som skal gjøre det enklere for arbeidsgiver å ansette en person som kanskje ikke alltid føler seg bra nok for, eller er i stand til å komme på, jobb. Og vi utvider ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet, slik at det blir enklere for personer med nedsatt funksjonsevne å være i jobb.

For å nevne noe.

Debatten er ikke enkel. Jeg mener likevel forslaget ivaretar et trygt og godt velferdssystem samtidig som det styrker den enkeltes mulighet til å prøve seg i arbeid. Å tape, eller merke lite eller ingen ting i inntekten for å arbeide, er direkte usosialt. Det foreslår vi å gjøre noe med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook