En sulten mann

Ingen sjokkerer som Michel Houellebecq. Gjennom fire bøker har han gitt oss mistrøstige og middelaldrende menn med seksuell sult.

MICHEL HOUELLEBECQs misantropi kan virke både selvsentrert og ensidig, og lyder til tider mer som en såret gutts klage enn sivilisasjonskrik. Men det skal han ha; begredelighetene i romanene hans slår med stor kraft. Det er ikke for drøyt å sammenlikne ham med Nietzsche når det gjelder velklingende urimeligheter.

Gjennom fire bøker har han gitt oss mistrøstige og middelaldrende menn med stor seksuell sult, men med en liten evne til å få tilfredsstilt denne sulten. Får de det til med en kvinne, som i «Plattform» (og delvis i «La possibilité dune Île») blir lykken kortvarig. De betaler uavlatelig prisen det koster å leve i en verden hvor seksualitet er eneste virksomme kapital, og hvor det seksuelle begjæret er kraften som driver sivilisasjonen fremover. Ingen stor nyhet, men presentert på en måte som har ført Houellebecq frem til å bli Europas mest omtalte og omstridte forfatter.

HVOR KOMMER misantropen fra, og hva handler den egentlig om? En forfatter som det er nærliggende å sammenlikne med er Louis-Ferdinand Celine. Likheten ligger i det nærmest ugjennomtrengelige svartsynet. Begge rakker ned på stort sett alt de kommer over av mennesker og institusjoner, alle slags ordninger, lover og sosiale fenomener. Det er som en metafysisk depresjon ligger over disse to karene, et svartsyn med stor kraft. Tilstanden genererer utfall hvor Houellebecq opponerer mot de fleste allmenne oppfatninger av hva som er rettferdig, godt og moralsk riktig. Han fyrer av spissformulerte salutter godt stappet med nihilisme, for så å trekke på skuldrene. Jeg tror et sitat fra Ben Okri kan passe på denne mannen: Verden er uerkjennelig, derfor konstruerer vi. Det er ikke mindre enn et paradigmeskifte i menneskehetens historie Houellebecq har satt seg fore å konstruere denne gangen. Han var inne på det i «De enkelte bestanddeler», men her går han løpet helt ut. I hoveddelen befinner vi oss i en overgangsfase; før det store globale sammenbruddet. I seg selv er det et frapperende ambisiøst - og risikabelt prosjekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Romanens to fortellere, Daniel1 og Daniel25, lever med omtrent tusen års mellomrom. Daniel1 lever i vår tid, Daniel25 er den femogtyvende klonen hentet fra Daniel1s vev, som befinner seg i en uttørket og herjet etterverden, befolket av kloner, «neohumans», og muligens, villmenn av den gamle menneskerasen, som har følelser. Kjennetegnet på klonene er at de ikke føler sorg, hat, glede, seksuell opphisselse, men lever i en jevnhet som også innebærer at de har minimalt av individualitet -eller redsel for å bli utslettet, å opphøre.

DET KAN VIRKE som science fiction, og romanen bruker elementer fra sjangeren. Men science fiction-elementene brukes som del av et større ideprosjekt. Det vi i hovedsak følger er Daniel1s voksne livshistorie. Han blir først kjent som en perfid standupkomiker, men han fornekter humor og ironi som livsholdning, og blir i stedet filmregissør i belgieren Michael Hanekes gate, bare mer grusom. Etter å ha blitt kjendisregissør blir han med Elohimittene, en sekt bygget på troen om at menneskene stammer fra en utenomjordisk sivilisasjon, som skal vende tilbake til kloden vår for å hente oss. I mellomtiden skal menneskene perfeksjonere seg som rase, og det vil skje gjennom kloning. I «La possibilité dune Ilj» tenkes det, høyt og slagferdig. «De enkelte bestanddeler» og «Plattform» hadde essayistiske tilløp, men legger vekt på å fortelle historier. Her er fortellingen redusert kraftig, vi beveger oss inn og ut av ressonneringer over kjønn, teknologi, kjærlighet og utviklingsteori. Det har vært Houellebecqs styrke at han skriver så direkte og uttalt. I denne siste romanen tipper det imidlertid over mot det formløse og til tider belærende. Særlig blir Daniel21\'s del heller søkt. Hans tanker om sivilisasjonen rundt år 3000, og vår tid, og klodenes liv, blir selvsagte. Først mot slutten, hvor Daniel25 beveger seg fra sitt isolat, sin øy, og Houellebecq gir klonen et fortellermessig løft med å skrive opp mot Jonathan Swift, blir det synlig hvor dårlig valgt det er å la Daniel25 sitte alene bak elektriske gjerder og tenke (for øvrig i alt for likt språk som Daniel1) over tilværelsen etter menneskehetens sammenbrudd sammen med bikkja si, Fox. I avslutningskapitlet minner han om Robinson Crusoe: Det kunne han ha vært fra første side.

DET ER VANSKELIG å motstå Michel Houellebecqs stemme. Den er myndig og overbevisende, når han langer ut etter oss med sine drøyheter om hvordan tilværelsen egentlig er innrettet. Opp mot påstandene om at det beste for menneskene ville være om kjærligheten og begjæret døde ut, står Daniel1s\' forhold til Isabelle og Esther. Ut fra det darwinistiske synspunktet som romanen forfekter, med sin maksime «menn lever i en vanskelig verden, hvor risikoen er enkel og ubarmhjertig, og hvor bare de få som skjønner seg på kvinner vil overleve,» ligger Daniel1 tynt an, middelaldrende, misantropisk og lite morsom som han er.

I ennå akseptabel alder møter han Susanne, som har en ærlighet og tydelighet som Daniel1 faller for. Men etter hvert forfaller Susanne, de slutter å ha sex, og alt blir trist. Og det forblir trist, til Daniel1 syvogførti år gammel møter Esther, som kan tilby suverene kroppsmål, 22 livsnytende år og pur sex. Det de to har sammen er ikke kjærlighet, men utveksling av seksuelt begjær. Og det ser ut til å være toppen av lykke, til Daniel1 oppdager at han ender opp som forlatt, ekkel og ydmyket gammelmannsgris.

Konsekvensene av begjærsutvekslingen blir dermed en sorg som egentlig hører kjærligheten til. Det er her, i skildringen av splittelsen mellom Daniel1 misantropiske refleksjoner, og hva han faller for å gjøre som et menneske infisert av lidenskap, at romanen blir virkelig bra. I de fortellerdrevne passasjene løfter Houellebecq romanen. Et eksempel er et brennende forsvar for den aldrende manns innsikt i livets kompleksitet, satt opp mot de attraktive unges erfaringsløse hån. Eller den hoderystende ydmykelsen han opplever på en løssluppen fest, hvor Esther forlater ham, og han blir nektet å være med på gruppesex, og med det står utenfor fellesskapet.

HVOR LANGT kommer Houellebecq i sin dom over samtiden, og vyer for fremtiden? På innholdssiden er det nok å hente. Språklig begynner Houellebecq å minne om underholdningslitteratur, og selv om han har en abstraksjonsevne som er fremmed for Narvesen-hyllene, begynner det å brenne et rødt lys for ham som stilist. «De enkelte bestanddeler» er en mye bedre bok, ikke minst fordi han i mindre grad presser seg på som dommer over den middelmådige menneskeheten. Han tør la fortelling være fortelling.

SVARTSYN: Michel Houellebecq rakker ned på alt han kommer over av mennesker og institusjoner.