Krisen i Svenska Akademien

En svært problematisk forsvarstale

Katarina Frostensons rasende forsvar av sin voldtektsdømte mann viser at Svenska Akademien trenger medlemmer fra flere kontinenter.

PÅ SLOTTET: Katarina Frostenson sammen med ektemannen Jean-Claude Arnault, på vei inn til Nobel-middagen i 2011. Foto: NTB SCANPIX
PÅ SLOTTET: Katarina Frostenson sammen med ektemannen Jean-Claude Arnault, på vei inn til Nobel-middagen i 2011. Foto: NTB SCANPIXVis mer

«Her får de fremstå anonymt med groteske overdrivelser, løgner og baksnakking. […] Om kvinnene vil kalle seg furier, hevngudinner, er flertallet hekser: de misunnelige.»

Kraftsalven i Katarina Frostensons bok «K» er rettet mot de 18 kvinnene som anklaget hennes mann for seksuelle overgrep. Avisoppslaget førte til den største oppvasken i Svenska Akademiens historie. I tillegg til Frostenson trakk tre andre medlemmer seg, og Jean-Claude Arnault er dømt til to og et halvt års fengsel for voldtekt.

I boka er Frostenson ikke bare rasende, hun tar også et oppgjør med Akademiens håndtering av saken. Men i forsvaret av sin egen rolle, tar hun ikke inn over seg alvoret i anklagene mot sin mann. «K» er en svært problematisk forsvarstale.

Tittelen er en allusjon til Josef K. i Franz Kafkas roman «Prosessen», og boka begynner med at hun og mannen reiser til Paris etter at kvinnene sto fram i november 2017. Resten skildrer deres opphold i byen fram til mai 2018. Da har hun trukket seg fra Akademien, og han er under etterforskning.

Hun sammenligner oppholdet i Paris med andre forfatteres skildringer av forfølgelse og eksil. Men ved å identifisere seg med Kafka og Ovid, misforstår hun sin egen situasjon. Ovid reiste ikke frivillig i eksil, men ble dømt til landsforvisning av keiser Augustus. Josef K. ble arrestert fordi noen hadde vitnet falskt, ikke fordi noen hadde fortalt sanne historier.

At et av vitnene som forsvarte Arnault i rettsaken, siden er blitt hedret med et stipend av Akademien, er også en vesentlig forskjell mellom Kafka og Frostenson.

Det tette båndet til Arnault preger også en annen fersk bok om krisen i Akademien. «De obekymrade» er skrevet av hans nære venn og akademimedlem Horace Engdahl. Den består av aforismer der han strør om seg med kraftløse provokasjoner om kvinner, menn og #metoo.

«Det finns innslag av gammeldags kjønnsvemmelse i #metoorörelsen, som med forbløffende suksess har gjenoppvekket tanken om at sex er noe kvinner utsettes for.»

Å ikke skille mellom overgrep og sex, vitner om manglende dømmekraft. Et annet problem er at forfatteren er altfor selvopptatt til å tenke klart. Pinlighetene står i kø på sidene.

Verken Frostenson eller Engdahl kommer med en bredere analyse av Akademiens fall. Men bøkene viser at avstanden til svensk kulturliv må bli større. Kan Svenska Akademien lære av andre akademier som deler ut nobelpriser?

Ifølge Nobelstiftelsens årsrapport består vitenskapsakademiet av nærmere 30 prosent utlendinger. At det er av betydning, går tydelig fram. I rapporten refereres en undersøkelse som viser at svensker kobler prisen til høytidelige seremonier. I Europa og USA knyttes den til prisvinnernes bedrifter. Mens man i Sør-Amerika og Asia ser på prisen som et uttrykk for sosialt ansvar.

Ikke overraskende konkluderer undersøkelsen med at jo lenger unna man kommer Stockholm, «desto närmare hamnar man Alfred Nobels intention.»

Kanskje Svenska Akademien med støtte i stiftelsens statutter, kunne velge inn kapasiteter uten svensk statsborgerskap? Med medlemmer fra flere kontinenter, vil Nobelprisen i litteratur kunne gjenvinne sin internasjonale prestisje og igjen bli verdens viktigste litteraturpris.