«DE SOM IKKE PYNTER TIL JUL» lød tittelen på en helgekommentar jeg skrev her i Dagbladet for et par år siden. Den handlet om interiørmagasinjulen. Du vet, den som annonseres sånn midt på høsten, mens vi vasser i vått, gult løv. På forsiden av bladet står det med streng sort skrift: «Nå er det endelig SNART JUL!» Eh, hvor da? Vi ser en kritthvit, sparsomt møblert stue med murgulv badet i dagslys. I et hjørne står en vridd, naken grein oppi en sinkbøtte. Det er juletreet.

DET ER ET PERVERST, årvisst ritual. En studie i festvegring og angst for kos. Pynten skrapes til beinet. Man har gått til absurde, desperate ytterligheter for unngå alt folkelig og konvensjonelt. Dette er julen som gir deg lyst til å skrike, rase og drepe, i ren mangel på varme og stemning.

Emnet traff en nerve. Artikkelen ble delt av 12000 på Facebook, noe som er mye for en aviskommentar om kvister, svarte kuler og veggskulpturer i papp, skrevet av en mann. Som ikke engang er homo. (Uten denne legningen er det vanskelig å få draget på kvinner med mote- og interiørinteresse.)

JEG HÅPET LIKEVEL DENGANG, i 2014, at de mest anorektiske juleinteriørene kanskje bare var en trend. Helt til jeg så forsiden på Bo Bedres julenummer - les: oktobernummer - året etter. Der var det dekket til julebord i noe som lignet en lukket avdeling ved en psykiatrisk institusjon. Veggene var av rå murpuss med sparkelflekker. Ved bordet sto en krakk. Beina var skrudd fast med nagler stikkende opp fra det knøttlille, kalde setet. Et torturredskap forkledd som sittemøbel. Velkommen til bords!