En svane av en roman

Subtil og underliggjørende fabel i et tilforlatelig språk.

BOK: Kazuo Ishiguro er en av de mest påaktede blant de nyere britiske forfatterne. Hans nye roman «Never Let Me Go» var innstilt til Booker-prisen i fjor og kommer på norsk seinere i vår.Det meste i denne særegne romanen skjer på en kostskoleliknende anstalt kalt Hailsham, hvor studentene lever tett på hverandre, og hvor omverdenen sjelden - faktisk aldri - får slippe til. Dette høres ut som en dickensk overgrepshistorie, men det er den ikke; i hvert fall ser det lenge ikke slik ut, ut fra måten historien blir fortalt på.

Voktere

Vi aner tidlig at Hailsham ikke er noen vanlig britisk privatskole og at studentene heller ikke er vanlige skoleelever. Hvorfor er midlertidig ikke lett å forstå; i hvert fall ikke i de to første tredjedelene av romanen. Et trekantforhold oppstår mellom Kathy, Ruth og Tommy, sistnevnte en gutt som ikke kan styre sinnet sitt, noe de andre på Hailsham gjør et stort nummer ut av - for stort. Ruth og Kathy har et venninne/konkurranseforhold som varer i mange år. På Hailsham finnes det også «guardians», hvis vokterrolle ikke er avklarte, og noen få lærere som er merkelig fraværende.

Underlig

Fra elevene er elleve år gamle virker de barnslige, men samtidig fører de dialoger på et svært så veslevoksent engelsk. Siden, når de har blitt femten og havner på et nytt sted, The Cottages, virker oppfatningene deres av samtida mer barnslig og uutviklet, selv om de gjør mye av det ungdom ellers gjør, og har (eller i deres tilfelle: utøver) sex.«Never let me go» innbyr lesning på flere plan. På det konkrete planet skjer ting som virker forstyrrende og underlige. Det verserer konspirasjonsteorier blant tenåringene, lærerinnene og utenomverdenen mystifiseres; alt ser ut til å være hyllet inn i en mytologisk dis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Følelser

Samtidig er forholdet mellom Kathy og de andre studentene uforklarlig skeivt. Det er viktig for Hailsham at de skriver poesi og lager billedkunst, som seinere havner i en Madames «Gallery», noe ingen vet hva egentlig er. Samtidig er Kathy og de andre elevene voldsomt og naivt opptatt av det vi vil oppfatte som bagatellmessige ting og hendelser; når Ruth for eksempel sitter med et nytt blyantetui, skaper det stor oppstandelse. Følelser er et plagsomt tema. Det virker som om elevene både har dem og ikke har dem, og at det å vise dem nærmest er tabu. En slik kustus kunne være hentet fra en eldre engelsk kostskole; med én forskjell. Her er det ingen kustus. I forlengelsen av dette finnes det et annet fortolkningsplan: At disse ungdommenes liv minner om våre, og at de avspeiler velkjente gruppedannelser (à la «Fluenes herre»), selv om de helt tydelig ikke er det, og lever i en annen ordning enn vår.

Hvem styrer?

Hva slags ordning er dette? Kathy er ikke som andre ungdommer, og blir heller ikke som andre voksne. Hun og de andre fra Hailsham lever styrte liv, og ender dem styrt. Hvem som styrer, forblir skjult til det siste. Men vi får etter hvert vite at de er født til å bli organdonorer. Hvorfor, forblir også ubesvart til opplysningen dukker tilforlatelig opp i en bisetning. At det forandrer mye, lar ikke Ishiguro gå utover grepet han har valgt. Fortelleren beskriver et mikrosamfunn i et realistisk, intimt og nærmest hverdagslig språk, men virkningen - i hvert fall hvis man skal tenke tradisjonelt - er ikke realistisk. Gjennom utelatelser holder Ishiguro opplysninger om «det som egentlig skjer» unna leseren. Det er ikke så mye for å mystifisere som for å begrense perspektivet til vi dras med inn i Kathys og de andres tilkortkommenhet, og forsøkene deres på å forstå hva de mangler av innsikter og evner, en kamp de hele tida forpurrer med fraværenhet, glemsel og selvpålagte grenser.

Sårt og trist

Kathys stemme holdes konsekvent i det samme toneleiet, til noen få sider er igjen av romanen. Hun utforsker det isolerte livet sammen med de andre studentene fra Hailsham, men grunnen til isolasjonen, at de ikke våger å bevege seg til nærmeste landsby, eller ta kontakt med utenforstående, gjør livene deres såre og triste; ikke minst fordi vi etter hvert skjønner at det de er stengt inne i, ikke handler om nettinggjerder eller murer. Det er lenge siden jeg har lest en så subtil historie som «Never let me go». Det er akkurat denne subtiliteten jeg lengter etter å møte når jeg åpner en skjønnlitterær bok. Den innsikten Ishiguro viser når han holder på Kathys jevne stemme, og slik skaper en fortrollet og tragisk verden, uten å dra fram forhistorie, saklig informasjon, eller la det som står i utkanten og lurer, slippe til, er sublim fortellerkunst. Også de perspektivene Ishiguro åpner opp for, om hva mennesket er i stand til å skape seg selv om til, er urovekkende og strålende gjort. Det eneste som drar noe ned, er at Izhiguro ikke våger å holde på fortrollelsen, men bringer inn en forklarende slutt. Hadde han våget å holde på det smale perspektivet til siste side, ville romanen blitt et mesterverk. «Never let me go» var innstilt til den britiske Bookerprisen i fjor. At John Banvilles «The sea» ble foretrukket framfor denne svanen er uforståelig. «Never let me go» kommer på norsk seinere i vår. Gå ut, klask originalen eller oversettelsen i disken og dra fram kortet.