Ny, svart agent 007:

En svart, kvinnelig agent er kjærkommen - men James Bond kunne forblitt 007

Det var ikke det at James Bond var mann som var problemet.

MASKULIN SERIE: Maskuliniteten har alltid vært en tydelig egenskap hos James Bond (Daniel Craig, i midten), men nå er det en svart kvinne (Lushana Lynch, t.h.) som tar over det berømte agentnummeret 007. Foto: Dave Allocca / StarPix / Rex / NTB Scanpix
MASKULIN SERIE: Maskuliniteten har alltid vært en tydelig egenskap hos James Bond (Daniel Craig, i midten), men nå er det en svart kvinne (Lushana Lynch, t.h.) som tar over det berømte agentnummeret 007. Foto: Dave Allocca / StarPix / Rex / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

De siste tiårene er det som om James Bond har vært et fort i en kulturell krig, som forskjellige polemiske hærstyrker har prøvd å innta. Den verdensvante, erkebritiske alfahannen, med vakre og utskiftbare kvinner i armene, har selv blitt et trofé å erobre: Er det ikke på tide at agent 007 blir svart? Homofil? Kvinne? Nå kan erobrerne heise flagget: Fra og med neste Bond-film kommer agent 007 til å være en svart kvinne, spilt av Lashana Lynch, mens en pensjonert versjon av James selv fremdeles kommer til å bli spilt av Daniel Craig.

At agentfilmen som sådan blir mer mangfoldig, er et gode. Det er lett å se for seg at Lynch, som var et karismatisk innhopp i den litt flate superheltfilmen «Captian Marvel» tidligere i år, vil overbevise som hemmelig agent. Daniel Craig har dessuten sutret over Bond-rollen i mange år allerede. Det er også en langt bedre løsning enn å bare gjøre Bond til kvinne, til den «Jane Bond» som pressgruppene har drømt om lenge.

For det er grenser for hvor mye man kan forandre eller «oppdatere» en popkulturell helt før man i praksis har gjort ham ugjenkjennelig. Rollen James Bond kunne enkelt vært overtatt av en ikke-hvit skuespiller, men kunne ikke like smidig blitt homofil eller kvinnelig - fordi det heterofile og mannlige er et av rollens mest markante opprinnelige karaktertrekk, mens hudfargen er uvesentlig.

Jeg har alltid ment at det ville være en bedre idé å finne opp en ny kvinnelig - eller skeiv - agentrolle, og la James være James. Nå ser det ut til at det er noe sånt som skjer, ved at det kommer inn en ny, aktiv kvinne med en karakter som må bygges opp fra bunnen. Manusforfatter og skuespiller Phoebe Waller-Bridge, som har gjort stor suksess med «Fleabag» og som er blitt kalt inn for å oppdatere manuset til den neste James Bond-filmen, har utvetydig sagt at James må få være James.

BOND-EKSPERT OM DEN NYE 007- Lars Johnsrud gir et innblikk på mottakelsen av den nye James Bond filmen. Vis mer

Samtidig er det noe ved overtagelsen, av agentnummeret, av en aktiv karriere, som skaper en følelse av at nettopp James, den hvite, handlekraftige agenten med sin påtrengende maskulinitet, nå i seg selv regnes som utdatert og litt uinteressant. Det er i så fall leit. Det er plass nok i det popkulturelle universet både for James Bond og for en svart, kvinnelig agent; den ene burde ikke trenge å albue ut den andre.

Det var da heller ikke James’ kjønn per se som var problemet. Det er sant at flere av de nyere Bond-filmene har føltes noe støle i steget, særlig nittitallsutgavene der Pierce Brosnan hadde mindre utstråling enn sin egen smoking. Luksusvanene åpnet filmene for harry produktplassering, forsøkene på å problematisere Bond og gi ham posttraumatiske symptomer ble mest sentimentale. Det tok fra filmene noe av det som ga dem en appell i utgangspunktet - det lette, småkyniske perspektivet til en mann som har sett alt - og erstattet det med noe tungt og seigt. Det nonchalant verdensvante, det å vite hvor du skal gå og hva du skal gjøre i enhver situasjon, slutter ikke å være attraktivt, eller underholdende.

FERSKE BILDER: Biljakt i høyt tempo på Atlanterhavsvegen under James Bond-innspillingen. Video: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Det produsentene av Bond-filmene burde spurt seg, tidligere, er hva det vil si å være verdensvant på den måten i dag, sammenlignet med hva det var på sekstitallet, da de første filmene ga hele verden lyst til å nippe til martiniglasset like lett som de skjøt på slemminger; samtidig som overdådigheten i det hele skapte en bevissthet om at alle var med på samme, halvt ironiske lek.

Oppi alle diskusjonene om hvordan James Bond kan bli modernisert, er det som om alle har glemt én ting: James var en gammelmodig skikkelse allerede idet han ble født. Forfatter Ian Fleming hadde den klassiske bakgrunnen til de fornemme britiske mennene som var oppdratt til å styre imperiet: Han var utdannet på privatskolen Eton og krigsskolen Sandhurst, og tilhørte offisersklassen som begynte å føle seg akterutseilt etter andre verdenskrig. Journalist og forfatter Fiona McCarthy, som ble født inn i samme overklasse og var ung da de første bøkene og filmene om Bond kom, gjenkjente idealene til sin generasjons fedre, som hadde vært ute og slåss for konge og fedreland og kom hjem til et Storbritannia de ikke kjente igjen - men som mange av McCarthys venninner syntes var vel så erotisk interessante som de unge guttene med snever livserfaring som skulle være kavalerene deres.

«James Bond-skikkelsen ble skapt i vakuumet som kom etter spenningen og opprømtheten i krigsårene», skiver McCarthy i sin bok «The Last Curtsey». «Rollen sprang ut av en følelse av tap og melankoli … I James Bond, ondskapsfull, mondén, ironisk, ble krigens tapre mann gjenskapt for en tidsalder som var mer kynisk og flashy. De overflødige oberstene ble forvandlet og gjort glamorøse med agent 007 og hans forføreriske vaner.»

Det kunne til og med være mulig å appellere til den samme nostalgiske glamouren uten å bli reaksjonær, skjønt det krever følsomme kunstneriske fingertupper. Det å tre ut av dykkerdrakten og være ferdig smokingkledd under - som Sean Connery gjør i «Goldfinger» - er noe James Bond kunne gjort i dag. Det å være lett sexistisk mot den beundrende sekretæren, Miss Moneypenny, er ikke det. Det ville være mulig å oppdatere filmene og fremdeles ha en gjenkjennelig og mannlig James Bond i sentrum; det vil være mulig å gjøre rollegalleriet mer mangfoldig og fremdeles lage filmer som føles likegyldige.

Det er nå en annen tid der kjønn er i bevegelse, normer forhandles på ny, maktstrukturer blir gjenstand for kritikk og en eldre generasjon stilles overfor nye krav. Jeg har stor tillit til at begavede folk som Phoebe Waller-Bridge og Lashana Lynch kan lage en spennende cocktail, der gammelt og nytt er akkurat passe sammenrystet. Men det vil være en misbrukt mulighet dersom det innebærer at James Bond selv settes på sidelinjen. Det ligger i et potensial både i å oppdatere vanene og holdningene hans, og å vise frem friksjonen når gammel nonchalanse ikke fungerer på samme måte som før. På dette tidspunktet er det ikke utenkelig at James, herren av en forgangen verden, er den mest interessante av alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.