En svenskes kunstmakt

DET NYE NASJONALMUSEET

for kunst i Oslo er ennå ikke funksjon, men den svenske direktøren, Sune Nordgren, er allikevel i full sving. Forleden ble han intervjuet i en Oslo-avis, der han presenterte noen av sine planer og perspektiver for den fremtidige driften. I den anledning ble han spurt hvorfor innkjøpskomiteene nå var kjemisk renset for kunstnerrepresentasjon. Svaret var kort og arrogant: den nødvendige kompetansen for innkjøp er institusjonen selv i besittelse av.

Dette kan avgjort diskuteres. Kunstnerne representerer en noe annen innfallsvinkel til det skapende feltet enn kunsthistorikere og teoretikere, og kunne av den grunn være fruktbare bidragsytere til en mer utdypet forståelse i den vurderende prosessen. Dette er innlysende. En praktisk tilnærming er noe helt annet enn en teoretisk. Følgelig gir det også en annen type kompetanse, som burde være selvsagt tilstede ved Nasjonalmuseets vurdering av kunst.

Men den gang ei. Den nye direktøren og hans faglige stab vil heller satse på egne faglige krefter, selv om det representerer en innsnevret forståelse av den gjenstandstype de er satt til å forvalte. Dette er forståelig av flere grunner, men ikke akseptabelt. Her burde kunstnerne komme på banen, men de er vel så engstelige for teoretikerne i kunstlivet at de holder seg unna. De skal jo frem i kunstlivet og nåløyene er mange, med stadig flere kunsthistorikere og teoretikere som bestemmer adkomsten.

HELT SIDEN

annen halvdel av 1800-tallet har det vært tradisjon at kunstnerne ville være med å bestemme kunstlivets normative kanaler. De dannet foreninger og startet Høstutstillingen. Opptak til kunstskoler og akademier, juryering av offentlige utstillinger, innkjøp til museer etc., ble etter hvert naturlige arenaer for kunstnerrepresentasjon. I kraft av sin spesifikke kompetanse har kunstnerne fått gehør for sine faglige krav.

Men slik er det ikke lenger. Kunstnerne taper stadig terreng for representasjon. Deres kompetanse underkjennes, eller mer presist, erstattes av en teoretisk basert kompetanse. Det skjer på alle områder av kunstlivet, også blant kunstnerne selv. Den teoretiske tilnærmingen til kunstfenomenet utmanøvrerer den praktiske. Det kalles konseptualisering, eller begreps- liggjøring. Hvilket betyr at den kunstneriske erfaringsdimensjonen blir mer bestemt av begreper og teorier enn av den konkret skapende praksis.

I DAG FINNES

det vel neppe et kunstakademi med respekt for seg selv som ikke anlegger en slik synsvinkel. For å komme inn ved denne typen utdanningsinstitusjon er det mer avgjørende at du har lest de rette teoretisk/filosofiske skriftene enn at du er dyktig til å male, tegne eller lage tredimensjonal form. Begrepene og teoriene har forrang. Det kunstneriske er en begrepsbestemt størrelse og ikke noe man kan skape ved hjelp av tradisjonelle virkemidler som linje, farge og form.

Det historiske utgangspunktet for denne konseptualisering er Dadaismen og dens ready-mades, som dukker opp tidlig på 1900-tallet. Marcel Duchamps urinal, en masseprodusert kassert gjenstand, ble et berømt kunstverk ved at det kom innenfor galleriets/museets vegger. Dette fordi de kunstsakkyndige innenfor museets vegger bestemte det. De hadde den rette kompetansen og kunne definere hva som helst til kunst.

I det perspektivet er det den begrepsmessige bestemmelsen som skaper kunsten, noe bare den institusjonelle kompetansen er i stand til. Ved at den egentlige kunstkompetansen slik blir overført til teoretikerne innenfor kunstinstitusjonene, får de også makten over kunstlivet. Og at det handler om makt er innlysende. Det handler om hvem som skal bestemme hva kunst er og hvem som kan tildeles denne statusen.

Kunst handler derfor ikke lenger om spesielle gjenstander med iboende egenskaper. Kunst er det de kunstfaglige teoretikerne kaller kunst. Vekten legges altså på den begrepsmessige bestemmelsen, på den teoretiske tilnærmelsen og forståelsen, og ikke gjennom en vurdering av et praktisk tilvirket objekt. Da gir det seg selv hva den kunstfaglige kompetansen må bli basert på, nemlig begreper og konseptuelle perspektiver.

UT FRA ET SLIKT

perspektiv er naturligvis ikke kunstnerne særlige interessante eller anvendelige for Nasjonalmuseets innkjøpskomiteer. Museets faglig stab kan jo skjøtte den jobben selv. Det tviler jeg ikke på, men hvilken kunst vil da bli ervervet for ettertiden? Kan vi stole på at den konseptuelle kompetansen er tilstrekkelig for å vurdere mangfoldet i norsk kunst? Dessuten, er denne sentralisering av teoretisk kunstfaglig makt en fruktbar ordning for kunstlivet?

Her tenker jeg ikke på et mulig demokratisk underskudd. Spørsmålet er om det er faglig fruktbart å satse på en så snever kompetanse, en konseptuell og teoretisk kompetanse, som også er slik fundert at den vil forsterke den institusjonelle maktstrukturen.

Det er det som nå skjer ved at Nasjonalmuseet ekskluderer kunstnernes praktiske og skapende kompetanse i innkjøpskomiteene.