En svenskes kunstmakt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

DET NYE NASJONALMUSEET

for kunst i Oslo er ennå ikke funksjon, men den svenske direktøren, Sune Nordgren, er allikevel i full sving. Forleden ble han intervjuet i en Oslo-avis, der han presenterte noen av sine planer og perspektiver for den fremtidige driften. I den anledning ble han spurt hvorfor innkjøpskomiteene nå var kjemisk renset for kunstnerrepresentasjon. Svaret var kort og arrogant: den nødvendige kompetansen for innkjøp er institusjonen selv i besittelse av.

Dette kan avgjort diskuteres. Kunstnerne representerer en noe annen innfallsvinkel til det skapende feltet enn kunsthistorikere og teoretikere, og kunne av den grunn være fruktbare bidragsytere til en mer utdypet forståelse i den vurderende prosessen. Dette er innlysende. En praktisk tilnærming er noe helt annet enn en teoretisk. Følgelig gir det også en annen type kompetanse, som burde være selvsagt tilstede ved Nasjonalmuseets vurdering av kunst.

Men den gang ei. Den nye direktøren og hans faglige stab vil heller satse på egne faglige krefter, selv om det representerer en innsnevret forståelse av den gjenstandstype de er satt til å forvalte. Dette er forståelig av flere grunner, men ikke akseptabelt. Her burde kunstnerne komme på banen, men de er vel så engstelige for teoretikerne i kunstlivet at de holder seg unna. De skal jo frem i kunstlivet og nåløyene er mange, med stadig flere kunsthistorikere og teoretikere som bestemmer adkomsten.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.