Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En svir av en kjeltring

En frekkere forbryter enn iren Martin Cahill skal du lete lenge etter. Han er uimotståelig underholdende å skue i John Boormans estetiske, svart-hvite film om ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En sann historie altså, som Boorman («Picnic med døden») vant regiprisen for i Cannes i fjor.

Cahill, spilt av Brendan Gleeson, stjal som en ravn fra alle rike, visstnok for 450 millioner kroner i hva som kan kalles en lysende karriere. Han røvet sovende mennesker om natta og ellers under alle tenkelige forhold, inkludert et digert juvelerfirma IRA skal ha siklet på uten å få til noe som helst. Dessuten spikret han en gang et bandemedlem til biljardbordet og tok seg pent av ham etterpå.

Alt sammen vises i Boormans portrett av legenden, gjennomført godt framstilt av Gleeson. Er portrettet riktig, var han utvilsomt sjarmerende, såpass at hans kone (Maria Doyle Kennedy) fant seg i mannens forhold til hennes søster heller enn å be ham dra til et varmere sted. Men saken er jo ikke så enkel. Vi ser også en nådeløst brutal kyniker, i årevis jaktet på av politimannen Ned Kenny (Jon Voight).

Forholdet mellom jegeren og Dublins rovdyr står sentralt i filmen, og det er ikke til å unngå at inspektøren nærer beundring for mannen han uavlatelig lures trill rundt av. For å forstå bildet av mannen som stjal fra de rike og ga til seg selv, ser vi også fattigdommen han vokste opp med.

Men Boorman, som for øvrig selv skal ha blitt ranet av Cahill, blir aldri overtydelig eller klamt forståelsesfull. Et i beste forstand bredt bilde av en særegen karakter, der de svart-hvite bildene understreker en fargerik personlighet.