STORTINGSVALGET BLE et tilbakeslag for den politiske venstresida. SV berget seg med smalest mulig margin på den riktige sida av sperregrensen. Rødt fikk ikke noe mandat. Valgets komet så en stund ut til å bli Miljøpartiet De Grønne, men det fislet ut som et stjerneskudd. Rasmus Hansson skal nå kjøpe dress og lære seg kodene i Stortinget, men alene får han det tøft. Samtidig har Arbeiderpartiet kappet de formelle bindingene til SV og SP, og retter nå blikket mot sentrumspartiene KrF og Venstre. Alt tyder på at vi står foran en marginalisering av det radikale og det grønne i norsk politikk.

DENNE SITUASJONEN er som skapt for politiske kannestøpere. De har multiplisert stemmetall og funnet ut at SV, Rødt og MDG til sammen kan bli en faktor å regne med. Problemet er at konstruksjonen bygger på feil premisser. I aritmetikken kan minus og minus bli pluss. I politikken er det mer komplisert. Å slå sammen partier er ingen sikker vei til suksess. Tvert imot representerer det en akutt fare for ideologisk utvanning, fraksjonsdannelse og kulturkollisjon. SV kan bare se på sin egen historie. Det tok partiet mer enn tjue år å bli konsolidert etter venstresamlingen i 1973.