En sykt dårlig idé

Å samle det uklart røde og det udefinerte grønne i ett parti, kan aldri bli noe mer enn et rustent sidespor i norsk politikk, skriver John O. Egeland.

ETT PARTI?: Leder for partiet Rødt Bjørnar Moxnes og SV leder Audun Lysbakken  under en partilederdebattfra Chateau Neuf i Oslo.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
ETT PARTI?: Leder for partiet Rødt Bjørnar Moxnes og SV leder Audun Lysbakken under en partilederdebattfra Chateau Neuf i Oslo. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer
Meninger

STORTINGSVALGET BLE et tilbakeslag for den politiske venstresida. SV berget seg med smalest mulig margin på den riktige sida av sperregrensen. Rødt fikk ikke noe mandat. Valgets komet så en stund ut til å bli Miljøpartiet De Grønne, men det fislet ut som et stjerneskudd. Rasmus Hansson skal nå kjøpe dress og lære seg kodene i Stortinget, men alene får han det tøft. Samtidig har Arbeiderpartiet kappet de formelle bindingene til SV og SP, og retter nå blikket mot sentrumspartiene KrF og Venstre. Alt tyder på at vi står foran en marginalisering av det radikale og det grønne i norsk politikk.

DENNE SITUASJONEN er som skapt for politiske kannestøpere. De har multiplisert stemmetall og funnet ut at SV, Rødt og MDG til sammen kan bli en faktor å regne med. Problemet er at konstruksjonen bygger på feil premisser. I aritmetikken kan minus og minus bli pluss. I politikken er det mer komplisert. Å slå sammen partier er ingen sikker vei til suksess. Tvert imot representerer det en akutt fare for ideologisk utvanning, fraksjonsdannelse og kulturkollisjon. SV kan bare se på sin egen historie. Det tok partiet mer enn tjue år å bli konsolidert etter venstresamlingen i 1973.

PARTIET RØDT ER det siste organisatoriske uttrykket for partisplittelsen i Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1969. Den som førte til SUF og AKP (m-l). Avtakeren Rødt er bevegelsen for Stalins norske barnebarn. Fedrene og bestefedrene bar portretter av Stalin og Mao gjennom gatene fordi de mente disse gudene hadde den beste planen for Norge. Troen hadde et navn som liknet på en pusteøvelse: Marxisme-leninismen Mao Tse Tungs tenkning. Det liknet mer på en diagnose enn på politikk. I dag er de totalitære kantene slipt runde og innsida fôret med fløyel. Den væpnet revolusjonen er ikke lenger et dogme. Nå skal Rødt overtale kapitalistene til å gi fra seg kapitalen frivillig. Tro det den som vil.

MILJØPARTIET DE GRØNNE ble startet som et politisk oppbrudd fra Erik Dammanns livsstilsbevegelse Framtiden i våre hender. Underveis har det trukket til seg en broket flokk av grønne idealister der det også er innslag av anarkisme, ikkevoldsverdier og feminisme. Partiet bygger på en grønn ideologi der det sentrale temaet er motsetningen mellom økologisk bærekraft og økonomisk vekst. Samtidig er de grønne tydelige på sin blokkuavhengighet. Det er også en typisk posisjon for grønne partier over hele Europa. Rasmus Hansson sendte et nokså tydelig signal da han for ei tid tilbake foreslo en sentrumsregjering med Arbeiderpartiet og Sp, men uten SV.

OG HVOR STÅR SV i dette bildet? SV er et grønt, reformistisk og demokratisk sosialistparti. Uklart i mange spørsmål (bl.a. når det gjelder verdiskapning og forståelse av frihet), men tydelig på sin plassering i det politiske landskapet. SV oppfatter seg som en del av arbeiderbevegelsen og plasseringen på den politiske aksen er skrevet inn i partiets navn. Fordeling er minst like viktig som økologisk balanse. De grønnes forenkling av samfunnets og naturens motsetninger oppfattes av mange SV-folk som borgerlig idealisme. Samtidig betrakter SV sine fettere i Rødt med dyp historisk mistillit. Åtte års deltakelse i regjering har også skapt en kløft når det gjelder forståelsen av maktutøvelse, kompromisser og pragmatisme. Det er viktigere å forandre enn alltid å være ren på hendene. Det er i hvert fall kadrenes forståelse. SV-velgerne er nok mer opptatt av sinnelag enn konsekvens.

I SUM BETYR DETTE at det er så sterke motsetninger mellom de tre partiene at en fusjon neppe vil gi vekst eller makt. Samtidig er det en sterk selvbevissthet hos alle tre. MDG mener det nå har tatt de første skritt inn i sin egen gullalder. Med noen få lokale unntak, trives Rødt med god avstand til SV. Og SV er stadig navet på venstresida. Framfor alt vet partiets ledende politikere at veien til makt går gjennom et tillitsbasert samarbeid med Ap.

VIKTIGST ER LIKEVEL at politikk som matematikk er et blindspor. Venstresida har sviktende oppslutning fordi den mangler operativ relevans. Den trenger nye ideer som kan realiseres gjennom dype, konkrete reformer. Venstrefolket må ta tilbake rollen det en gang hadde, men som det intellektuelle høyre nå har erobret. Veien til makt handler om å forstå samfunnet best og ha en plan for å endre det.

Følg oss på Twitter
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.