FILM: I våre dager er det vanlig at amerikanske filmer rettet mot barn tilbyr den voksne delen av publikum vitser som går over hodene på de yngste, men den fjerde «Alvin og Gjengen»-filmen tar denne praksisen til et nytt nivå. For hvordan skal man egentlig forstå en barnefilm som setter handlingen på vent for å gjøre plass til en scene hvor John Waters dukker opp som seg selv, og det dataanimerte jordekornet i hovedrollen megetsigende refererer til hans særdeles lite barnevennlige kultfilm «Pink Flamingos»?

Bråmoden «Alvin og Gjengen: I farta» framstår i det hele tatt som en merkverdig og identitetsforvirret affære. På overflaten ser den ut som en klassisk barnefilm, men etter hvert som de voksen-spesifikke vitsene og referansene (deriblant et klassisk «Taken»-sitat) tårner seg opp, tar man seg i å lure på om filmen egentlig har noe særlig å tilby de unge utover et drøvtygd roadtrip-plott og syngende CGI-gnagere med pipestemmer designet for å drive foreldre til vanvidd.

Og selv om «I farta» altså både er overraskende voksen og overraskende morsom, inneholder den såpass mange barnefilmklisjeer at den kommer til kort som en ordinær komedie. I likhet med «Zoolander 2» er den et produkt av Hollywoods pågående eksperimentering med ulike sjangerblandinger og målgruppedefinisjoner, og snarere enn å treffe bredt på tvers av generasjonene, ender den opp som en film som ikke gir noen i publikum tilstrekkelig av det de vil ha.