ARBEIDENDE FATTIGE: Den amerikanske kjøpesenterkjeden Walmart samler inn matdonasjoner til egne ansatte. Foto: Alan Diaz /AP / NTB scanpix
ARBEIDENDE FATTIGE: Den amerikanske kjøpesenterkjeden Walmart samler inn matdonasjoner til egne ansatte. Foto: Alan Diaz /AP / NTB scanpixVis mer

Arbeidende fattige:

En systemkollaps

For stadig flere mennesker handler den såkalte frie konkurransen mellom arbeidstakere om at du kan velge hvilket land du vil være fattig i.

Meninger

Bare begrepet arbeidende fattige bør få det til å vrenge seg i magen på europeiske politikere. Et system som sender arbeidsfolk ut i fattigdom er et svik, en skam og en ubehagelig tidsreise.

Spaltist

Andreas Halse

er daglig leder i Svenssonstiftelsen.

Siste publiserte innlegg

Har du vært på Walmart i USA rundt Thanksgiving? Da har du kanskje sett kurvene hvor kjeden ber om donasjoner. I utgangspunktet kan det kanskje virke som et vanlig, og til og med hyggelig, fenomen å be om veldedighet i forbindelse med høytiden. Det som gjør akkurat denne forespørselen om veldedighet spesiell er at de spør om mat til sine egne ansatte.

Selv om det er ekstraordinært skamløst å be om at andre skal gi dine egne ansatte mat til å overleve, er underbetalingen fenomenet representerer i ferd med å bli helt ordinær. Og den har for lengst slått rot i Europa.

Verken i USA eller Europa er det lengre noen garanti mot fattigdom at du har en jobb å gå til. I følge en ny rapport er så mye som 1 av 10 europeiske arbeidstakere i risikosonen for å havne i fattigdom. Det er dette som er fasiten etter flere tiår der arbeidstakere har blitt tvunget til å konkurrere på pris fremfor kvalitet. Der den gjeldende beskjeden til arbeidstakere over hele kontinentet har vært at det alltids er noen som er villig til å gjøre jobben billigere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utviklingen gjør skam på alle som sier det skal lønne seg å jobbe. Den river beina under den grunnleggende sosiale kontrakten om at hardt arbeid skal lønne seg og den fører til en så elendig fordeling av godene at den radbrekker hele økonomien.

Fremveksten av arbeidende fattige vitner om systemkollaps. Et system som ikke er i stand til å ta vare på de som holder det oppe mangler bein å stå på. Et system som forteller hardtarbeidende mennesker at de er så lite verdt at de ikke engang fortjener et minimum av verdighet tilbake er dømt til å miste tillit. Et system som fratar millioner av mennesker muligheten til å overleve til tross for at de har jobb er rett og slett et usivilisert system.

Historien snus på hodet når arbeidsfolk i Europa er sendt tilbake til å skrape på bedriftsportene med lua i hånda. Noe av det beste vi fikk til gjennom det forrige århundret var at hardtarbeidende mennesker slapp å tigge etter verken arbeid eller mat for å overleve.

I stedet bygde man velferdsstater som holdt kontroll på ledigheten og systemer der folk flest var med å forhandle om lønna, fremfor å blindt akseptere det man ble tilbudt. Det ga både velstandsøkninger, økonomisk fremgang og ikke minst verdighet til det arbeidene flertallet som holder hjulene i gang.

Når bunnen nå er gått ut av systemet har det enorme konsekvenser. Med et så lavt lønnsnivå er for eksempel ikke sysselsettingsgraden lenger noen åpenbar målestokk for økonomien. Det hjelper ikke å ha en jobb å gå til hvis man må på fattighuset etter jobb.

De store tallene viser også at de som har snakket varmt om arbeidstakeres «mulighet» til å konkurrere på billig arbeidskraft eller til og med brukt begrepet som «sosial jumping» tar feil på et helt grunnleggende plan. For millioner av arbeidstakere i Europa står nemlig ikke valget om en dårlig lønn i øst eller en høy lønn i vest.

For stadig flere mennesker handler den såkalte frie konkurransen mellom arbeidstakere om at du kan velge hvilket land du vil være fattig i. Det er mildt sagt en dårlig erstatning for godt betalte jobber, sterke fagforeninger og regulerte arbeidstider.

At det skulle ligge noen som helst gevinst i å betale noen mennesker så lite at det knapt er til å leve av i bytte mot en innbilt økning i sysselsettingen er en seiglivet myte som fortjener å avgå med døden i møtet med fattigdommens brutale virkelighet.

Politiske partier som vil bevare et relativt fredelig Europa bør snarest legge hodene i bløt for å komme opp med troverdige svar på for å bedre situasjonen. En god start vil være å legge den frie lønnskonkurransen død, gå inn for å systematisk styrke fagbevegelsens arbeidsvilkår og for å vende det døve øret til alle som skulle mumle noe som i det hele tatt ligner på et lavtlønnsspor. Det blindsporet er i hvert fall vel utprøvd.