Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Ari Behn: 1972- 2019

En takk til Ari Behn

Om vi bare kunne lære litt av Ari Behns raushet.

ARI: Ari Behn lot sitt lys skinne over andre. Ofte. Foto: Tor Lindseth
ARI: Ari Behn lot sitt lys skinne over andre. Ofte. Foto: Tor Lindseth Vis mer
Kommentar

En gang da jeg var pur ung journalist, med hjertet i halsen og kaldsvette i hendene hver gang jeg skrev noe i avisa, fikk jeg en mail fra Ari Behn. Den var svært kort. «Hei», sto det. «Jeg vil bare si at jeg synes du er flink. Fortsett med det! Ari».

På den tida var han på sitt største som forfatter. Han hadde sekserterningen tatovert på skulderen, var nygift med prinsesse Märtha Louise. Hele Norge kjente Ari. Likevel tok han seg tid til å løfte en han ikke kjente, en han aldri hadde møtt, en han ikke hadde noe å tjene på å skryte av, en som var ukjent og som sto på terskelen til noe nytt. Mailen var kanskje liten, men den betydde desto mer.

Siden da har jeg fått hundrevis av mail fra lesere, men Aris er den jeg husker best. Rett og slett fordi den var så overraskende og unødvendig raus. Så romslig. Ari Behn sto på toppen av fjellet og strakte ut hånda for å hjelpe andre opp. Nå, i ettertid, skjønner jeg at denne rausheten var et av Ari Behns definerende karaktertrekk: Han lot sitt lys skinne over andre. Ofte.

Nå er han død, og jeg lurer på om vi lot lyset vårt skinne nok på Ari Behn mens han ennå levde.

De siste dagene har Facebooken min flommet over av vakre minneord. De forteller også om Aris raushet. Det er beretninger om hvordan han så andre mennesker, hvordan han tok seg tid til å lytte, det er historier om vennskap, om nærhet. Det er historier om hvor vennlig, høflig og klok han var. Hvordan en samtale med Ari Behn aldri var som andre samtaler. «Ari var så ufattelig sjenerøs og åpen mot alle», sa Kåre Conradi til VG. «Han var en gentleman mot kvinner og menn », skrev Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet.

En levemann hvis liv til slutt ikke lenger var til å bære. Et ufattelig tap for barna, for familien, for venner og alle berørte.

Faen altså. Dette er så trist. Og jeg kjente ham ikke engang.

For mannen som stadig ble kalt posør, som så lett ble parodiert og gjort narr av, som introduserte ordet lysfontene for det norske folk, tennes nå lysene spontant. Noen spredte stearinlys første juledag ble til lyshav på Slottsplassen kvelden etter.

Nå lar vi vårt lys skinne over Ari Behn. Endelig. Mannen vi har vært på fornavn med i tjue år.

Alle disse vakre ordene. Alle disse glitrende lysene. De burde være en påminnelse for oss alle.

Om vi bare kunne lære litt av Ari Behns raushet. For, la oss være ærlige, det er vi ikke alltid like flinke til her i Norge.

Spesielt hvis noen er litt annerledes. Spesielt hvis noen blomstrer litt ekstra. Vi må verne om blomstene våre. Dyrke dem, ikke presse dem tilbake i jorda. Men heie dem fram, slik Ari Behn var så god til.

Jeg innrømmer det glatt, her burde jeg vært mye flinkere selv.

LYSHAV: Hundrevis av lys er tent på Slottsplassen til minne om Ari Behn, som tok livet sitt første juledag. Reportere: Silje Vemøy og Thea Hope / Dagbladet Vis mer

Så det er mitt nyttårsforsett i år. Som takk til Ari Behn, som skrev den fine lille mailen for seksten år siden. Som takk til Ari Behn, som var et raust medmenneske, som berørte så mange:

Å gi mer ros, å være litt rausere.

For det koster så lite.

Men kan bety så mye.