En tålmodighetsprøve

Skarpsindig, humoristisk og leserkrevende om det kaotiske universet.

BOK: «Det er ikke særlig helsebringende for ånden å leve for tett sammen med den sunne fornuft,» skriver den 82 år gamle nobelprisvinneren i denne svært leseverdige tragikomedien.

Hovedpersonen er en typisk lektor - slik vi kjenner ham fra europeisk litteratur - med et «lunkent-ironisk» forhold til det meste, inkludert arbeid og kjæreste. Inntil han ser sin egen dobbeltgjenger som resepsjonist i B-filmen «Den som leter, finner» - og hans ordnede verden snus på hodet.

Kloner

Saramago selv bruker B-filmens typiske temaer, der handlingen drives fram av forviklingskomikk og et skrekkfilmaktig spørsmål om eksistensen av «kloner» (som har røtter tilbake til romantikkens dobbeltgjengermotiv). Men egentlig etablerer han, liksom i «En beretning om blindhet», et bilde på menneskelivet: Hvem er jeg? Hvem er vi? I et univers «som fra sin skapelse mangler enhver type reorganiserende intelligens».

Ikke tilfeldig er hovedpersonen historiker, som ironiserer over sitt eget fag, som ordner fortida «lik en bonsai man dann og vann kapper røttene på for at den ikke skal vokse, en barnlig miniatyr av stedenes og tidsaldernes gigantiske tre». Selv foreslår han å lese historien bak fram, fordi «å snakke om fortida er det enkleste som fins,(...) det er bare å gjenta som en papegøye,(...) mens å snakke om nåtiden, (...) det er en annen skål».

Skarpsindig

Stilistisk er dette en - for øvrig veloversatt - tålmodighetsprøve av dimensjoner: uten avsnitt, med utallige innskutte setninger og knapt et punktum. Saramago forteller i arkaisk vi-form, der fortelleren stadig blander seg inn og kommenterer sin egen snirklete langsomhet med gjentakelser, ironiseringer og koketterier.

Og ikke minst møter vi den typen paradokser som kjennetegner Saramagos skarpsindige tvetydighet: «det var først etter at forfedrene våre fikk ideene som gjorde dem intelligente, at de begynte å bli tilstrekkelig intelligente til å få ideer.»