En tanke for britisk

Det verdensbildet som den britiske EU-kampen tegner opp, er nesten umulig å forstå for folk i de andre EU-landene, skriver Einar Hagvaag.

Meninger

Det ligger en historisk ironi i Storbritannias tidligere rolle som den sterkeste pådriveren for å få med de østeuropeiske landene i EU etter 1989. Utvidelsen av EU ville gradvis utvanne unionen til et løsere fellesskap av medlemsland, var baktanken. Av reint politiske grunner slapp disse landene inn før deres økonomier var tilpasset det indre markedet. Dermed kom en strøm av arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa til de rikere landene i Vest-Europa, den såkalte «polske rørleggeren». Nå bruker de britiske EU-motstanderne innvandring fra EU som den viktigste grunnen for utmelding.

I fjor var netto innvandring til Storbritannia 333 000 personer, hvorav 184 000 fra EU-land. Og tallet fortsetter å stige, sier EU-motstanderne. Egentlig sank antall innvandrere, men fordi færre briter utvandret, økte netto innvandring.

De mange britene, offisielt 1,3 millioner, som har slått seg ned i andre EU-land, som Spania og Frankrike, har levd sine britiske liv i utlandet med sine puber, engelsk mat, engelsk frisør, britisk fotball på fjernsyn og britisk øl. De føler det som de bor i et hjørne av England, bare med bedre vær. De regner seg ikke for de innvandrerne de virkelig er, men for «utflyttede». Dessverre for dem mener myndighetene i Spania og Frankrike noe annet.

EU-motstanderne skremmer med ytterligere 76 millioner tyrkere som vil komme når Tyrkia blir med i EU. Akter EU å avfolke Tyrkia? Storbritannia har faktisk ivret for tyrkisk medlemskap. Men alle vet dette vil ta evigheter, kanskje vil det aldri skje. Britene trenger ikke engang tenke på det, fordi Frankrike og Tyskland, med flere, vil stanse det. Det EU og Tyrkia nå forhandler om er visumfri adgang for tyrkerne mot at Tyrkia stanser strømmen av flyktninger til EU.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Storbritannia må hver dag betale EU 45 millioner pund (550 millioner kroner) for medlemskapet, tordner Nigel Farage, lederen i Uavhengighetspartiet (UKIP). Men da trekker han ikke fra alle pengene som landet får fra EU, som minst bringer beløpet ned til en tredel.

For Boris Johnson, den taleføre konservative nei-lederen, er det et spørsmål om å ta tilbake britisk suverenitet til Parlamentet i London fra «ikke valgte byråkrater i EU». Men de viktigste avgjørelsene i EU tas av medlemslandene ved deres folkevalgte regjeringer, med innblanding fra det folkevalgte Europaparlamentet. Medlemslandene teller imidlertid 28, så det er ikke alltid lett å komme til enighet.

Statsminister David Cameron og EU-tilhengerne legger vekt på økonomien og adgangen til det indre markedet i EU med 520 millioner innbyggere. Om landet går ut, vil det stå utenfor dette markedet, har Tyskland ved finansminister Wolfgang Schäuble gjort klart. Uten å forklare hvordan, mener Johnson og hans kampfeller det vil bli mulig å sikre markedsadgang uten å betale for det verken politisk eller økonomisk.

Når Cameron sier at Storbritannia er sterkere i verden innenfor EU enn utenfor, trekker motstanderne fram NATO og det særskilte forholdet til USA. Det var nyttig for USA da britene hadde et imperium, men ikke nå. USAs president, Barack Obama, gjorde det klart under sitt besøk at om britene går ut av EU står de «bakerst i køen» i forhandlinger. Den siste prisen britene betalte til sine venner over Atlanteren var å bli med i den katastrofale krigen i Irak.

Men Cameron og lederen i Arbeiderpartiet, Jeremy Corbyn, oppviser ingen glød når de forsvarer EU og de store fordelene det har gitt britene i så mange år. Som José Manuel Barroso, tidligere president i EU-kommisjonen, sa til Norges statsminister, Erna Solberg: «Du vet, hvis du argumenterer mot EU fra mandag til lørdag, kan du ikke forvente at folk skal stemme for EU på søndag.»

Tidligere statsminister Gordon Brown, som før var nokså lunken, har vist en viss europeisk glød og sier «vi må lede EU, ikke melde oss ut». Han er skotte, og, uansett om han våknet til dyst seint, er det blant skottene man finner flest hjerter som brenner for EU.

Fra 1973 har Storbritannia tjent stort på EU. Og britene har satt sitt preg på EU når det gjelder et fritt marked, utvidelse østover, globalisering og rettsutvikling. EU har fjernet seg fra den føderale drømmen, mye på grunn av britene. Men dette kommer ikke fram i den britiske EU-kampen, merker man seg fortvilt i andre EU-hovedsteder.

Hva er det med britene? De andre EU-landene ønsker dem jo velkommen. Er det deres gamle verdensbilde som nekter å dø, mens de avviser et nytt som lureri? spør man seg. I de mangfoldige politiske kulturene i andre EU-land forstår man lite av den britiske politiske kulturen. Den er en tanke for britisk.