Filmanmeldelse: «The Card Counter»

En «Taxi Driver» for vår tid

«The Card Counter» er kanskje bare en pokerfilm på overflaten, men den har fortsatt pokerfjes.

Pokerfjes: Oscar Isaac gjør en tilbakeholden, men god innsats som krigsveteran og pokerspiller i «The Card Counter», mener Dagbladets anmelder. Video: Norsk Filmdistribusjon. Vis mer
Publisert

Regissør og manusforfatter Paul Schrader kan iblant minne om en mer tilbakeholden Martin Scorsese. Begge deler en forkjærlighet for å dykke ned i lukkede, hovedsakelig maskuline miljøer for å traktere tidvis tung tematikk som synd, skyld, moral, frelse, fremmedgjøring, personlig ansvar og mennesker på siden av et samfunn de av ulike grunner ikke klarer å ta del i.

Manuset hans til Scorseses «Taxi Driver», der Robert De Niro spiller vietnamveteranen Travis Bickle som kommer hjem til et samfunn som verken har plass til ham eller krigstraumene hans, har gitt Schrader legendestatus blant filmentusiaster. Nå har 75-åringens karriere fått en oppsving etter den kritikerroste «First Reformed» fra 2019.

«The Card Counter»

Drama

Regi: Paul Schrader
Skuespillere: Oscar Isaac, Tye Sheridan, Tiffany Haddish, Willem Dafoe
Premieredato: 19. november
Aldersgrense: 15 år

«The Card Counter» er for det meste like tilkneppet og distansert som tittelfiguren sin.»
Se alle anmeldelser

Trygge systemer

Schraders nyeste film, «The Card Counter» (hvor han både skriver og regisserer) tar for seg en ny type amerikansk krigsveteran som har kommet hjem til et nytt Amerika. Handlingen foregår i dag, men er ikke mindre glorete og dystopisk enn Manhattans neonopplyste, eksosfylte 70-tallsgater i «Taxi Driver».

Vi møter Wilhelm Tell (ja da, det er et alias) første gang i fengsel – et sted fortellerstemmen hans betror oss at han liker seg. Tell (Oscar Isaac, som synes å være overalt om dagen, blant annet i «Dune», nyinnspillingen av «Scener fra et ekteskap» og ikke minst «Familien Addams 2») liker nemlig tryggheten systemer gir, med regler man kan følge, dekode og utnytte.

Utenfor murene slår han seg opp som profesjonell blackjack- og pokerspiller takket være sin evne til å telle kort. Han passer på aldri å vinne så mye at han tiltrekker seg unødig oppmerksomhet, men reiser heller fra by til by, sjekker inn på pregløse motellrom der han surrer inn samtlige møbler i hvite duker før han klarer å slå seg til ro, for så å spille på uglamorøse kasinoer til det er på tide å reise igjen.

Den formålsløse spøkelsestilværelsen hans forrykkes da han sniker seg inn på en politikongress for å se et foredrag av sin tidligere overordnede, en avhørsekspert spilt av Willem Dafoe. Her gjenkjennes han av unggutten Cirk (Tye Sheridan, fra «Ready Player One»), farløs sønn av en soldat Tell tjenestegjorde med i Irak.

Cirk har et forslag til ham – å få tatt hevn på de høye herrer som sørget for at Tell endte bak lås og slå og at Cirks far tok livet sitt, mens de selv slapp ustraffet unna for krigsforbrytelsene sine. Tell prøver heller å ta Cirk under sin vinge. Dels i et forsøk både på å få ham på bedre tanker, men vel så mye for å få en slags syndsforlatelse. Samtidig involverer han seg så smått med pokerimpressarioen La Linda (Tiffany Haddish), som prøver å rekruttere ham til stallen sin.

Om du synes dette høres ut som en pokerfilm som ikke er veldig opptatt av poker så har du helt rett.

Karakterportrett

Fortellerstemmen går riktignok møysommelig gjennom spillenes regler, strategier og visdomsord (Casinoet blåser i om du teller kort så lenge du ikke blakker dem. «You win, you walk away. You lose, you walk away»), og miljøskildringen fra gamblingens andredivisjon er samvittighetsfull.

Men Schrader bruker settingen først og fremst som en måte å aksentuere karakterportrettet sitt, den politiske underteksten og, under der igjen, den mer universelle, moralfilosofiske tematikken.

I kasinoene finner Tell de samme strukturene og systemene å underkaste seg og utnytte som fikk ham til å trives i fengsel, og som ledet til grusomhetene han bærer på fra tiden i Irak. Erkerivalen ved pokerbordet er en vulgær, flaggkledd figur som kaller seg Mr. USA og har en heiagjeng som roper «USA! USA! USA!» hver gang han vinner på bekostning av Tell – noe han som regel gjør.

Insisterende

«The Card Counter» er for det meste like tilkneppet og distansert som Tell, og menneskene den skildrer bikker mot å bli flate symbolfigurer for tematikken sin snarere enn skapninger av kjøtt og blod.

Både Isaac og Sheridan leverer stødige prestasjoner, men komedieskuespilleren Haddish sliter med de fleste scenene som krever emosjonell tyngde og formidling av undertekst. Det resulterer i at temperaturen i det relasjonelle dramaet, som Schrader legger så mye av vårt håp om frelse for Tell på, sjelden blir høyere enn lunken.

Men «The Card Counter» er insisterende i sitt fokus og utholdenhet, og setter fingeren på viktige og ubearbeidede spørsmål. Akkurat som tittelfiguren sin beveger den seg møysommelig og systematisk og bygger etter hvert opp et medrivende portrett av en annerledes Travis Bickle, en for vår tid, som ikke bare er sviktet av et system han tjente, men altfor seint innså at å spille etter systemets regler også er å bidra til å opprettholde det.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer