En tegner krysser sitt spor

I går mottok Christopher Nielsen (36) Dagbladets tegneseriepris under tegneseriefestivalen Raptus i Bergen. Det syntes han var både rett og rimelig.

- Her var det et narverdrap en gang, sier Christopher Nielsen og peker på asfalten utenfor Bøler senter. - Det må ha vært på slutten av syttitallet. Jeg så blodet dagen etter. Det var veldig spennende. (Narvere: De som henger utenfor Narvesen-kioskene nattetid).

Vi sitter på Bøler café og restaurant, som kan by på «Øl og vin, mat og pizza». Christopher vil ha lakse-smørbrød og pils.

- Hyggelig

- Gratulerer med prisen!

- Jo takk. Hyggelig det. Er det noen gryn med i bildet?

- Fem tusen kroner og et bilde av Arne Nøst.

- Ja, jeg ser det som et slags plaster på såret. «Hold Brillan» fungerte dårlig som føljetong, den var ikke tegnet som noen føljetong. Jeg tegner ikke striper, historiene mine henger sammen. Du kan ikke vente at folk skal huske et poeng i den første stripa ti uker seinere.

- Men det er vel hyggelig å bli satt pris på, om ikke annet?

- Ja da. Det er jo en anerkjennelse. Men jeg tror ikke det vil føre til så mye. Sist gang jeg fikk en pris, var i 1989. Sproingprisen (tegnernes egen pris). Den førte ikke til noe som helst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trønderfordommer

Christopher Nielsen får Dagbladets tegneseriepris for serien «Hold Brillan drar på pakketur». Hold Brillan er summen av alle trønderfordommer i ett og samme vesen. Han er vulgær, brutal og furten. Og han har bart. Christopher Nielsen påstår at historiene hans kommer fra lillehjernen. Noe mer spesifikt opphavssted har ikke Hold Brillan heller. I hvert fall er ikke Christopher interessert i å dele det med oss.

- Du virker ikke spesielt komfortabel med å bli intervjuet?

- Det er en del av jobben. PR. PR må man ha, fastslår han.

Han er en trivelig fyr, og hans lakoniske utsagn etterfølges gjerne av en humrende latter. Men snakkesalig er han definitivt ikke. Men hvem kan forlange at han skal være både visuell og verbal?

Christopher har tegnet siden han var sju. Da bodde han i et gult hus på Ulsrud i Oslo sammen med foreldrene og lillebror Joachim. Faren er billedkunstner John David Nielsen, og lillebroren er mest kjent som Jokke i rockegruppa Jokke og Valentinerne. Christopher har utdannelse fra Kunst- og Håndverksskolen ( - men der lærte jeg ingenting. Jeg er autodidakt).

Han debuterte som sekstenåring i Gateavisa. Siden har historiene hans vært å se i Morgenbladet, Nye takter, Natt&Dag, Universitas, Brage og Puls, for å nevne noen. Han er tilknyttet forlaget No Comprendo Press og tegner også i deres blad Fidus.

- Nå jobber jeg med å få ferdig samlealbumet «Homo Norvegicus». Der kommer det gamle historier med «To trøtte typer», «Narverne» og «Hold Brillan», samt litt nytt materiale.

- Hender det at du går tom for ideer?

- Nei, jeg har ideer for mange år framover. Det er tegninga som tar tid. Først skriver jeg ned historien, så lager jeg blyantstreker, og så tusjer jeg til slutt.

To trøtte typer

De to figurene som har fulgt Christopher lengst, er de to trøtte typene Odd og Geir, som først dukket opp i 1982. Da gjorde de ikke så mye annet enn å røyke bønner og banne. Etter hvert har de fått et mer aktivt liv, selv om de fortsatt befinner seg på den såkalte skyggesida.

Men hans kanskje største suksess er albumet «Jazzbasillen» fra 1990. Det handler om Christian Bloch, som overbevist om sin egen fortreffelighet som jazzmusiker, inntar Oslos jazzmiljø på femtitallet.

Leser lite norsk

På Bøler café og restaurant er stemninga i ferd med å ta seg opp. En Grease-medley strømmer ut av høyttalerne og kompliserer samtalen ytterligere. - Broder'n hadde plata, men jeg var allerede over i den intellektuelle fasen så den slags musikk var uaktuell for meg. Så jeg ga den bort til naboungene. Det var helt mislykka, de spilte den hele tida.

- Hva slags musikk hører du på nå da?

- Alt fra punken og bakover.

Christopher Nielsen har en uovertruffen posisjon i det norske tegneseriemiljøet. Selv er han ikke videre engasjert i det som foregår på den fronten.

- Jeg leser nesten ikke norske serier. Det er lenge siden jeg har sett noe bra norsk. Jeg holder meg mest til amerikanske tegnere, som for eksempel Chris Ware. Han er veldig bra.

Det er mørkt da vi kommer ut av cafeen. Utenfor Bøler senter står noen potensielle narvere.

- Det er blitt så jævla trendy nede i byen. Fancy kafeer og rådyre leiligheter, sukker Christopher.

- Kanskje jeg må flytte tilbake hit. Kjøpe meg en villa.

I bilen på vei tilbake til sentrum begynner han omsider å skravle. Hva vi snakket om? Det kongelige samboerskapet, selvfølgelig.