Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En terrorists bekjennelser

«Vi som har elsket drømmen om et humant Israel som et hjem for forfulgte jøder, gråter i dag over landets snart fullbyrdede moralske selvmord.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er på tide at jeg ser sannheten i øynene: Jeg er en terrorist, og mine forbrytelser er ikke foreldet. Jeg og mine medskyldige kan dømmes til døden ved hemmelig og summarisk rettergang ved de terrorist-domstoler som USA nå endelig har opprettet.

Her vil det lett kunne bevises at jeg har vært spion og har vært med på å utpeke bombemål for det internasjonale terroristnettverk SIO. Det vil også kunne bevises at jeg senere ble medlem av en norsk terroristorganisasjon som kalte seg Milorg, hvor jeg blant annet deltok i sprengninger.

Selv om min oppgave bare besto i transport av dynamitten, er en dødsstraff vel begrunnet. Kanskje kan det være en formildende omstendighet at jeg i 1944 nektet å adlyde en ordre om å likvidere en angiver.

Mitt eneste forsvar er min rettsvillfarelse. Jeg trodde at motstand var en plikt for ungdommer i et ulovlig okkupert land. Gjennom dagens reportasjer fra Palestina har jeg lært bedre.

Ifølge okkupasjonsmakten er det palestinerne som rettsstridig befinner seg på et område som tilhører den israelske rase. Ifølge den tilsvarende Blut und Boden-ideologi i min terrorist-tid var Norge en naturlig del av fremtidens storgermanske rike. Vår motstandsbevegelse den gang var mindre forståelig enn palestinernes terror mot okkupantmakten idag. Vi ble bare okkupert i noen få år, og vi ble ikke utsatt for nedslaktninger av hele landsbybefolkninger, som i Deir Yassin - eller i Quibya, utført av Ariel Sharon med Ben-Gurions godkjennelse.

Vi ble heller ikke kolonisert av tyske bosettere. Jeg og and-re terrorister måtte til slutt flykte til Sverige, slik palestinere har flyktet til Libanon, men de tyske generaler klarte ikke, som Ariel Sharon i Sabra og Chatilla å slakte oss ned i våre flyktningeleirer.

USAs nye domstoler, med sin legale rett til å dømme oss og alle andre terrorister, representerer her et fremskritt for rettssikkerheten. Da terroristenes antall jo er stort, er det rimelig at disse domstolene begynner med sakene mot dem som har øvet terror mot USA og mot de okkupasjonsstater som USA er alliert med. Siden kommer nok turen til oss som har øvet terror mot USAs fiender.

Ja, slik kan vi gamle spøke med alvorlige ting. Svart humor blir vår eneste utvei når de fleste av dagens journalister forvrenger virkeligheten ved sin manglende forståelse for palestinernes bunnløse fortvilelse over en stadig mer effektiv etnisk rensning.

I mer enn femti år har norske journalister vært mikrofonstativer for israelernes utrolig vellykkede propagandaopplegg. Det har i de siste uker vært bedring å spore, men norske media forteller oss fremdeles hver eneste dag at «palestinaproblemet» består i at de okkupertes motstandsbevegelses terrorvirksomhet ikke tar slutt. Først da blir de verdige til å delta i «forhandlinger mellom de to parter». Det blir aldri forklart at de palestinske ledere i deres okkuperte områder tilsvarer hjemmefrontens ledelse hos oss under den tyske okkupasjon - og at det som Israel krever, ville tilsvare at hjemmefrontens ledere skulle ha overgitt oss terrorister i Milorg til tyskerne og latt disse til evig tid beholde Oslo, våre beste «bosettingsområder» og kontroll med resten av landet.

Israels krigsforbrytelser med bombeangrep og velrettede skudd mot stenkastende barn blir fremdeles hver eneste dag framstilt i norske media som forståelige «gjengjeldelser» av palestinernes terror. Krav blir aldri stillet om intervensjon og om at den bevislige terrorist Ariel Sharon og hans terrorbombeflyvere og barnemyrdende soldater må stilles for Haag-domstolen eller for de nye amerikanske domstoler. Den 4. desember kom endelig en TV-journalist på den tanke å intervjue den israelske ambassadør i stedet for som tidligere å overlate mikrofonen til ambassadens hjernedøde PR-mann. Resultatet ble imidlertid bare et servilt intervju om den uskyldige okkupasjonsmaktens lidelser. Den sjarmerende ambassadør ble, som alle andre israelske ledere som er kommet i nærheten av norske mikrofoner, spart for å stå til regnskap for Israels 55-årige brudd på alle FNs resolusjoner og på all folkerett og krigsrett.

Da jeg i en periode i 1943 satt i fengsel, møtte jeg jøder på veg mot gasskammeret, og jeg hjalp dem etter min fattige evne som såkalt ganggutt. I en artikkel i 1948 angrep jeg regjeringen for dens sommel med anerkjennelsen av Israel. I 1957 undersøkte jeg selv forholdene i Israel, og jeg offentliggjorde en artikkel i et amerikansk tidsskrift som uttrykte dyp bekymring for Israels fremtid og for den jødiske diaspora og kultur, hvor de jødiske grupper mer og mer lot seg utnytte som støtteorganisasjoner for en overgriper-stat. Dette var en av de første kritiske artikler av en Israel-venn i et anerkjent internasjonalt forum, og Jewish Agency i Paris gjorde store anstrengelser for å begrense virkningene. Artikkelen fikk tilslutning av representanter for betydelige jødiske grupper, bl.a. av Der Bund i Polen og The Jewish Council i USA.

Vi som har elsket drømmen om et humant Israel som et hjem for forfulgte jøder, gråter i dag over landets snart fullbyrdede moralske selvmord. Det utrolige er at forbrytelsene nå fortsetter med en aktet norsk rabbiner som medansvarlig regjeringsmedlem.

Hele Norges coronakart