UNG BOK: Forskjellige bøker treffer lesere i forskjellige aldre. Victor Hugos «De elendige» treffer nok særlig unge lesere som ennå ikke er blitt allergiske overfor melodrama. Her Erik Wenberg Jacobsen som Jean Valjean i Oslo Nye Teaters oppsetning av musicalversjonen av romanen, «Les Misérables». Foto: L.-P. Lorenz/Oslo Nye Teater.
UNG BOK: Forskjellige bøker treffer lesere i forskjellige aldre. Victor Hugos «De elendige» treffer nok særlig unge lesere som ennå ikke er blitt allergiske overfor melodrama. Her Erik Wenberg Jacobsen som Jean Valjean i Oslo Nye Teaters oppsetning av musicalversjonen av romanen, «Les Misérables». Foto: L.-P. Lorenz/Oslo Nye Teater.Vis mer

En tid for alt

Den som skal ha store kunstopplevelser, må treffe boken, bildet eller platen på riktig tidspunkt i livet.

Hvorfor er det noen kunstverk som rykker deg tettere inn på livet enn andre? Det har litt å gjøre med smak. Det har litt å gjøre med egenskaper og erfaringer som får sitt ekko i en bok eller et bilde. Men det har også å gjøre med timing. Lykkelig er den som snubler over et kunstverk akkurat når de er klare og åpne for det. Men det er også en mulighet for kjærlighet ved andre blikk.

I Slate Magazine skriver musikkjournalist Jan Swafford om hvordan Mozarts opera «Tryllefløyten» slo ham som teit og banal første gang han hørte den. Gjennom generell musikalsk modning og Ingmar Bergmans filmversjon gikk han fra å hate «Tryllefløyten» til å regne den som et av musikkhistoriens fremste verk. I artikkelen spør han seg selv hva som skjedde.

Når et verk endrer valør over tid, er det ofte en av tre ting som har skjedd.

Den første er at det er snakk om ett av de verkene som helst treffer lesere på et bestemt sted i livet. «De elendige» bør helt klart leses mens man ennå er mottagelig for Victor Hugos store, sveipende tablåer der det velges mellom godt og ondt, og før man har utviklet allergi mot melodrama.

Bjørneboe og, delvis, Beat-forfatterne, må antagelig møtes i en alder der verden ennå ikke er blitt altfor kompleks, der man kan hengi seg til en viss grandios idealisme uten for mange forbehold og innvendinger. Mang en Hamsun-hovedoppgave er sprunget ut av skjelvende lesninger pre-russetid.

Et annet trekk ved denne tiden er at tenåringsleseren ikke har så mye livserfaring å sette leseropplevelsen opp mot. Om hverdagen består i å sykle frem og tilbake til ungdomskolen i en liten by i Norge — et liv som for øvrig kan være emosjonelt opprivende nok — vil ideene om karriereutfordringer og ekteskapsproblemer i stor grad formes av bøkene snarere enn å være en dialektikk mellom litteratur og virkelighet. Kunsten blir livserfaring via surrogat.

Den andre måten kunst synes å endre seg på, er når du avfeier et verk for å gjenoppdage det senere. Det er dette som skjer med Swafford og «Tryllefløyten», som plutselig slår ham som rarere, mørkere og mer mangefasettert enn han først trodde. Swafford oppfordret leserne til å sende inn sine egne historier. En av dem skrev inn om sitt skiftende forhold til kunsten til Jackson Pollock, som virket meningsløs før den fremstod som full av indre spenning.

Det siste er den typiske historien om tilvendt smak. Å åpne seg for modernistiske romaner og nonfigurativ kunst er litt som å lære seg å like kaffe. Det er rart og beskt i begynnelsen. Deretter er det nettopp det lille bittet som gjør at disse ofte oppleves som et nødvendig supplement til de andre kunstopplevelsene.

Den tredje måten er kanskje den fineste. Det er opplevelsene som forblir sterke, men på forskjellige måter, kunst og litteratur som man jobber seg nedover i mens man jobber seg gjennom livet, i arkeologiske lag. Da er det snakk om rike verk som fungerer på flere plan, og som kan gi forskjellige belønninger avhengig av når du vender tilbake til dem, og hvem du er når du gjør det.

For det er jo ikke bøkene, eller kunsten, som forandrer seg. Det er du. Når et verk virker annerledes ved andre eller tredje møte enn ved første, er det et vitnesbyrd om hva du selv er blitt mer oppmerksom på siden sist, hva du ikke kjøper lenger, hva som har fått ny vekt.

Men litt av vitsen er vel også å prøve å beholde noe av blikket fra den gang man leste åpent, fullt av tiltro og uten forventninger, uten å gjennomskue klisjeer eller gjespe over konvensjoner. Denne journalist elsker «De elendige» for evig. Det ville jeg ikke gjort om jeg leste den første gang som voksen. Men fordi den traff akkurat da den skulle, vil jeg alltid tenke at også den sier noe vesentlig om livet.