KOMMER TIL HØSTEN: Christian Lollikes teaterforestilling basert på Anders Behring Breiviks manifest skal settes opp i Oslo til høsten. Det er veldig tidlig. Foto: Mathilde Bech.
KOMMER TIL HØSTEN: Christian Lollikes teaterforestilling basert på Anders Behring Breiviks manifest skal settes opp i Oslo til høsten. Det er veldig tidlig. Foto: Mathilde Bech.Vis mer

En tid for alt

Teaterstykkene om 22. juli vil komme. Men det bør kanskje ikke skje riktig ennå.

Teaterfolket har begynt å røre på seg i kjølvannet av 22. juli. I går bekreftet Dramatikkens Hus i Oslo at de i oktober kommer til å sette opp den danske regissøren Christian Lollikes kontroversielle forestilling basert på Anders Behring Breiviks manifest. Og Gunnar Germundson, leder i Norske Dramatikeres Forbund, sier til Dagsavisen at flere dramatikere tenker på å skrive om tragedien.

Det er ikke rart de vil. Romanene og teaterstykkene som har 22. juli i forgrunnen eller bakgrunnen vil selvsagt komme. Det er mange som forsøker å finne måter å takle hendelsen på, og for teaterfolk og forfattere er det naturlig å vende seg mot kunsten og fiksjonen. Et kunstverk kan da også gjøre noe sakprosaen og journalistikken ikke kan: Den har et friere forhold til det dokumenterte og vil kunne tolke og utforske hendelsene på en annen måte.

Men hva skyldes dette hastverket? Det vil være fullt mulig å lage både gode og dårlige skuespill med utgangspunkt i 22. juli. Men per i dag vil det være svært vanskelig å skrive og sette dem opp med uavhengigheten en dramatiker og en regissør bør ha. De som tar tak i dette stoffet for tidlig, vil henvende seg til et ennå hudløst publikum som vil vekte produktet moralsk og ha sterke følelser knyttet til at representasjonen skal være både korrekt og tilstrekkelig fordømmende.

En dårlig teaterforestilling vil ikke bare oppleves som dårlig, men som støtende. Christian Lollike sier i en kronikk i Politiken at vi «ikke kan vente» med å behandle den nye formen for terrorisme i kunsten, men gir ingen grunner for hvorfor. I intervjuer forsøker han å betrygge ved å love at forestillingen vil bli «avskrekkende». Men er avskrekkende kunst interessant?

Det er faser både i personlige og profesjonelle sorgprosesser. Både dramatikerne og deres potensielle publikum trenger trolig distanse for å få grep om situasjonen, og for å kunne vurdere en kunstnerisk gjengivelse av hendelsene 22. juli uten at den emosjonelle reaksjonen blir den overdøvende.

Et traume sitter i. Det er betegnende at det tok omtrent fem år før amerikanske forfattere for alvor følte de kunne begynne å skrive om 11. september. I Norge tok det også mange år før filmene om 2. verdenskrig kunne fremstille okkuperte nordmenn som noe mer enn ofre eller helter. Hvor lang tid vil det gå før det ikke oppleves som upassende å dikte opp fiktive Utøya-deltagere, og endog gi dem usympatiske egenskaper? Når vil norske teatergjengere bli klare for å se Behring Breivik personifisert på scenen, eller for å se skuespillere gestalte myrdede tenåringer?

Det er umulig å svare på. Men livet bør i noen grad få komme inn i gjenge først. Sårene bør få en hinne over seg.

Sakprosaen og dokumentarfilmene, som som regel vil fremstå som mer nøkterne og nøytrale enn den den symbolbaserte og spenningsfylte kunsten, kommer tidligere. Det er også naturlig at de første kunstneriske prosjektene ser dagens lys i andre land enn Norge, der føringene på forfatterne ikke vil være like sterke. Både i Sverige, England og Nederland jobbes det med teaterstykker om terrorhandlingene.

Mulighetene til å se massemordet på Utøya gjennom fiksjonens filter, kommer ikke til å forsvinne om to år, eller fem, eller ti. Det er ingen hast. Vi skal leve med dette lenge ennå.