Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En tid for alt

Les første kapittel av Knausgårds roman.

Av en eller annen grunn har kjerubene, disse fetladne og rødkinnede guttebarna som senrenessansens og barokkens malerier svømmer over av, blitt stående i bevisstheten vår som selve bildet på englene. Og helt galt er vel ikke det, siden englene i denne epoken på mange måter var i sine velmaktsdager. Samtidig representerer den vendepunktet i deres historie. Det var få som forstod det da, men forfallet hadde allerede inntrådt, og for oss, som kan betrakte bildene av dem i lys av den tid som har gått, er tegnene tydelige: de har noe griskt og fordegget over seg, som selv ikke den mest innsmigrende positur kan skjule, og det er kanskje det vanskeligste å forstå, hvordan uskylden og renheten, hvis attributter de hele tiden holdt fast ved, så lett kunne la seg snu til sin egen motsetning. Men det var akkurat det som hendte. Mange vil si at englene fikk som fortjent, siden de ikke hadde vett til å stoppe, men lot seg lokke stadig lenger inn i den verdenen de var satt til å tjene, og til sist var fanget av den. Meg forekommer det at den fryktelige skjebnen de har fått, ikke helt står i forhold til syndene deres. Men det er min personlige mening. For englene spiller det likevel ikke lenger noen rolle. De husker ikke lenger hvor de kommer fra eller hvem de var, begreper som verdighet og høytidelighet har ingen mening for dem, alt de tenker på er å få i seg mat og formere seg.

Englenes opphav er uvisst. Omkring 400 e.Kr. hevdet Hieronymus at englene stammet fra en tid lenge før verden ble til, og begrunnet det med deres påfallende fravær i skapelsesberetningen, hvor englene ikke nevnes med ett ord, mens Augustin, på sin side, inntok det motsatte standpunktet, idet han argumenterte for at englene faktisk ble nevnt i skapelsesberetningen, dog indirekte, gjennom å være innbefattet i Guds første befaling, Bli lys!, og følgelig ble skapt på den første dag. Dette argumentet, som Thomas av Aquinas videreførte og raffinerte, forutsetter imidlertid at forholdet mellom engler og lys ikke bare er metaforisk, slik man vanligvis betrakter det, men på en komplisert måte vikles inn i hverandre, mot noe nesten identisk. Lys er ikke engler, men englene er lys. Vakker som denne tanken enn er, og mye som den enn sier om englenes natur, holder den dessverre ikke mål. Lyset er bare en av englenes mange framtredelsesformer, går det fram av Bibelen, og hvorfor skulle akkurat den brukes som betegnelse når disse fullendte, av Gud foretrukne skapningene, ble til? Fordi de i sin utenomjordiskhet hverken lar seg beskrive eller forstå? I så fall er det jo merkelig at navnet deres like etter, i beretningen om Edens hage, blir brukt uten den minste blygsel, og at de der, den første gangen englene blir nevnt direkte i Skriften, framstår som så konkrete og resolutt nærværende at de er utrustet med sverd. Jeg tror derfor at Hieronymus hadde rett i sitt resonnement, og at englene ikke nevnes i skapelsesberetningen fordi de da allerede eksisterte. Hvorvidt de alltid har eksistert, som bl.a. Antinous Bellori hevdet, er det naturligvis umulig å si noe sikkert om. I det hele tatt er alt som vedrører englene hyllet inn i en slags uklarhetens dis; vi vet ikke når de ble til, vi vet ikke hvor de kommer fra, vi vet ikke hvilke egenskaper de har, hvordan de tenker eller hva de ser når de ser oss. Samtidig er de gjennom hele Bibelen omfattet med en slags fortrolighet, som om nærværet deres er så selvfølgelig at det ikke trenger å forklares. Denne ambivalensen er naturlig, siden englenes viktigste kjennetegn nettopp er at de tilhører to verdener, og alltid bringer den ene inn i den andre. Knapt noe sted er dette tydeligere enn i beretningen om Sodomas og Gomorras fall. De har noe fremmed ved seg; så snart Lot får øye på dem i kveldingen utenfor byporten, løper han dem imøte og bøyer seg i støvet foran føttene deres; men også noe hjemlig, for like etter inviterer han dem inn til seg, baker brød og gjør istand et måltid, som de spiser. Antageligvis er det den før nevnte fortroligheten som gjør at forfatteren ikke finner det bryet verdt å beskrive situasjonen ytterligere. Her sitter to engler ved et bord i et kjøkken i Sodoma og spiser, sendt av Gud for å avgjøre byens skjebne, kanskje tilintetgjøre den, og så får vi ikke vite noe om hvordan stemningen er, hvordan de ser ut, hva de sier til hverandre. Bare denne lakoniske konstateringen … og han gjorde istand et måltid for dem og bakte usyrede brød, og de åt. Det er alt. Men englene må ha sittet der en god stund, minst den tiden det tar å bake brød, og nærværet deres må ha gjort Lot nervøs, siden han som den eneste visste hvilket ærend de var ute i. Jeg ser ham for meg der han står foran ovnen og venter på at brødene skal bli ferdige, hvordan han stadig vekk skotter bort på de to englene som sitter tause ved bordet, desperasjonen som vokser for hver gang en ny lyd fra gaten utenfor trenger inn til dem, for han vet hva de er istand til, innbyggerne som har fått nyss om de fremmedes tilstedeværelse, og nå har begynt å samle seg i mørket utenfor. Ut ifra de begivenhetene som har gått forut, tyder mye på at englene utstråler en viss motvillighet – først avslo de invitasjonen, de hadde tenkt å tilbringe natten ute i gatene, men Lot insisterte så sterkt at de til sist lot seg overtale – mens Lot, på sin side, nok framstår som i overkant ivrig og småpratende, opptatt som han er av å forhindre dem fra å forstå hva som skjer utenfor. Så er endelig brødene ferdige. Han tar dem ut av ovnen og legger dem til side for at de skal kjølne, setter fram mat og drikke på bordet, kjenner hvordan den fysiske nærheten til dem får hjertet til å slå tungt i brystet, kulden rundt dem, men bekjemper følelsen, gnir seg i hendene og utbryter muntert:

– Nå skal det sannelig smake med en liten matbit!

Han får ikke noe svar. Selv om det i bibelteksten ikke står noe annet enn at de spiser, er jeg ganske sikker på at de må ha vært svært sultne, og langet i seg maten uten å gjøre forsøk på å skjule sin glupskhet. Tekstens nøyaktige formulering er…og de åt. Det uventede punktumet bråstanser setningen. Men språket er bare et karosseri, og det språket frakter med seg blir slynget videre av den opparbeidede farten, over punktumet, ut av setningen og ned mellom linjene, hvor det naturligvis ikke lenger kan leses, bare anes.

De eter. Mens den ene hånden holder om kjøttbenet de stadig river nye biter av med tennene, famler den andre i blinde over bordet for å sikre seg at et stykke brød eller ost er klar i det samme munnfullen er svelget, hvis den da ikke allerede er omsluttet kruset med vin som Lot hele tiden sørger for å holde fullt, uten at det ser ut til at de legger merke til det, opptatte som de er av å stappe i seg det de har foran seg. De smatter og slurper, kjakene glinser av fett, av og til glir øyeeplene opp og gjør blikket deres hvitt og tomt. Selv om synet fyller Lot med frykt, ønsker han at måltidet skal vare, for så lenge de spiser, enser de ingenting rundt seg, og på gaten utenfor har folk nå begynt å rope navnet hans. Derfor kommer han seg forsiktig på bena så snart noe minker på bordet, lister seg inn i spiskammerset og henter mer mat, som han plasserer foran dem så diskret som mulig, for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet og slik bryte den transelike tilstanden de er i.

Kanskje det går likevel, tenker han. Etter et måltid som dette vil de sikkert kjenne seg søvnige, og om han tilkjennegir at han skal trekke seg tilbake for natten, kan det hende de vil bli fristet til å følge hans eksempel. Tross alt er det allerede sent på kveld, tenker han. Og et leie har han allerede gjort klart til dem.

Disse tankene gjør Lot oppstemt. Så oppdager han at de to englene sitter og ser på ham. Rød i ansiktet spør han om de er forsynt. De nikker, og takker ham for maten. Utenfor er det stille. Da han har ryddet av bordet, strekker han armene over hodet og gjesper. –Det har blitt sent, sier han. – Kanskje det er på tide å trekke seg tilbake for natten? – Jeg har gjort istand til dere her inne, sier han og peker mot naborommet.

– Hvis dere følger meg …?

Det går! tenker han. Det går!

Akkurat da banker noen hardt på ytterdøren. Lot later som ingenting, fortsetter gjennom rommet, men bak ham har englene stanset.

–Hva var det? sier den ene.

– Sikkert bare noen unger, sier Lot. –Det er ingenting å bry seg om.

Så trenger et rop fra gaten utenfor inn til dem.

Lot! ropes det. Hvor er de menn som er kommet til deg i natt? Før dem ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!

Det er ingen vei utenom. Med lyset i hånden går han forbi de to englene og åpner døren mot folkemengden som har samlet seg utenfor. Men han har fortsatt ikke gitt opp håpet. For som det står i teksten:

Da gikk Lot ut til dem i døren og lukket den etter seg og sa: Mine brødre, gjør da ikke så ond en gjerning!

Det sentrale her er ikke oppfordringen han retter til sine medborgere, men opplysningen om at han først sørget for å lukke døren bak seg. Fortsatt forsøker altså Lot å forhindre englene fra å få vite hva som foregår. Det er noe rørende ved det, synes jeg; hvor fortvilet må han ikke være, som forsøker å hindre englenes innsyn ved hjelp av en lukket dør?

– Se, jeg har to døtre som ikke har hatt med noen mann å gjøre, sier han. – La meg få føre dem ut til dere, og gjør med dem som dere synes! Gjør bare ikke disse menn noe, siden de er kommet inn under skyggen av mitt tak!

Men de hører ikke på ham.

– Gå av veien! roper de. –Her er denne ene mann kommet for å bo som fremmed her, og så vil han alltid oppkaste seg til dommer! Nå vil vi fare verre med deg enn med dem!

Rasende trenger de seg rundt ham og stormer fram for å sprenge døren.

Da griper englene inn. De tar tak i Lot, trekker ham inn i huset og lukker døren bak seg, samtidig som de blinder folkemengden utenfor, slik at den ikke lenger er istand til å følge etter. Det virker nesten som om de er fylt av vrede på Lots vegne. Antageligvis må de ha fått sympati for ham i løpet av kvelden, sittet der og smilt for seg selv av de hjelpeløse forsøkene hans på å skjule sin egentlige hensikt for dem.

–Har du noen her, enten svigersønn eller sønner eller døtre eller noen andre som hører deg til i byen, så før dem bort fra dette sted! sier de til ham. –For nå skal vi ødelegge dette sted, fordi et sterkt klagerop over dem er nådd opp til Herren, og Herren har sendt oss for å ødelegge det.

Lot gjør som de sier, går ut og snakker med sine svigersønner, men han har ingen autoritet, de tror at han spøker. Av alle ting går han så og legger seg. For det neste som står skrevet, er:

Da nå morgenen grydde, skyndte englene på Lot og sa: Stå opp, ta din hustru og dine to døtre som er her, for at du ikke skal bli revet bort på grunn av alt det onde som er gjort her i byen!

Da Lot nøler, tar englene alle fire i hendene og leder dem ut av byen. Senere den dagen styrtes den i grus, og alt levende utryddes. Neste morgen, står det, stiger røyken opp fra landet som røyken fra en smelteovn.

Det er en eiendommelig fortelling, og det er ikke lett å få grep om englenes rolle i den. Tradisjonelt er englene bindeleddet mellom det guddommelige og det menneskelige, på en og samme tid budbringere og det det bringes bud om. Budet fra engelen som kommer til Maria om at hun er fruktsommelig, er samtidig det som gjør henne fruktsommelig. Englene er handling og betydning i ett. Alt de gjør, må tolkes. Det er derfor handlingene deres vanligvis er så store og enkle, lik gestene til skuespillere på en scene, som også blir formet ut ifra hensynet til betrakternes avstand, og det er derfor oppførselen deres overfor Lot virker så merkelig. Er ikke han for liten for dem? Kommer de ikke for nær ham? Jo, kunne man si, men kanskje det er selve poenget? At de gjennom dette ønsker å løfte fram den lille, ærlige og omtenksomme mann, samtidig som det rettferdiggjør de fryktelige handlingene som følger: den eneste rene blir spart, alle de andre er urene, de fortjener å bli straffet. Og det er sikkert riktig, betraktet fra vår synsvinkel. Men for englene må det fortone seg annerledes. Hva vi måtte tenke om dem, betyr ingenting. De hører ikke til her, som de heller ikke hører til i himmelen; bevegelsen mellom er deres element. Medfølelse er for dem fremmed, de er likegyldige til oss og alt vårt, derav det skinn av grusomhet som englene ofte utstråler.

Men i forhold til Lot viste de altså innlevelse og omtanke. Hva kan det komme av?

Jeg tror forklaringen er enkel. Som kjent kan englene anta en hvilken som helst form. Men det som ikke er så kjent, er at den formen de antar, også innebærer en trussel for dem. Holder de den for lenge, begynner den å prege dem, og til sist, dersom de ikke har oppfattet faresignalene, vil den ta dem over helt. I Sodoma var det som mennesker de viste seg. Meningen var helt sikkert at de skulle gå rundt i byen, skille syndere fra ikke-syndere, og så tilintetgjøre den. Men Lots inngripen forkludret dette hendelsesforløpet. Først takket de nei til invitasjonen, så må de ha tenkt: hvorfor ikke? En matbit og en kort hvil kan vel ikke skade? Når de først hadde blitt med ham hjem, måtte de sitte der og vente på at brødet skulle bli ferdig, fortsatt engleaktige i sin taushet, sin verdighet og sin kulde, samtidig som tankene deres langsomt må ha haket seg fast i omgivelsene og lagt merke til alt det som ellers aldri fester seg i englers bevissthet, slik at de når måltidet var over, fatalt hadde blitt innvevd i Lots trivielle virkelighet. Denne puslete mannen betydde plutselig noe for dem, og impulsene de handlet etter, rettet seg før mot ham enn mot det oppdraget de var ute i. Det kan forklare den villskapen Sodoma og Gomorra ble ødelagt med. Så snart Lot var ute av syne, så de seg selv igjen, forstod hvor svake de hadde vært, og lot raseriet gå utover de to byene. For de ødela ikke bare alle hus og alle innbyggerne, men også hele sletten og det som vokste på marken; og Lots hustru, som ikke klarte å gi slipp på fortiden, selv ikke det onde i den, forvandlet de til en saltstøtte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media