En tidsreise tilbake til 80-tallet via boblebadet?

«Hot Tub Time Machine» kunne med fordel vært smartere.

||| FILM: Vær forsiktig med Tsjernobly-en neste gang du er på høyfjellet med gutta og tar en fuktig helaftens i boblebadet.

Tsjernobly er en energidrikk à la Red Bull og hvis du heller den på dingsen som styrer boblene, kan du forårsake en ... Tsjernobly-ulykke, det vil si at du og vennene dine virvles tilbake til 1986.  

For ti-femten år siden ville det vært en svært dårlig idé å lage en retro-vulgær komedie som foregår i 1986. De som var tenåringer den gangen, sleit fortsatt med seinskader og deres avkom var for små til å resirkulere fortidas mote.  

Høyfjellet kaller Men i dag er tida inne. Vi har en generasjon med førtiser som drømmer om å starte voksenlivet på nytt, eller bare returnere til ungdomstidas samhold («The Hangover» og andre filmer om gutta på heisatur). Og vi har generasjonen som er født uten nevnte traumer og synes turkis lycra er vakkert.  

«Hot Tub Time Machine» starter med at den alkoholiserte taperen Lou (Rob Corddry) kjører sin Trans Am inn i garasjen med Mötley Crüe på full guffe og slokner før han rekker å slå av motoren.

Hans to venner Adam (John Cusack) og Nick (Craig Robinson) tolker dette som et selvmordsforsøk og bestemmer seg for å dra Lou med tilbake til høyfjellshotellet der de hadde det så festlig i 1986, før voksenlivet kom og ødela.  

Slakt manus Det er mye å le av i «Hot Tub Time Machine», og ikke bare for dem som liker å se våre venner miste kontrollen over hele registeret av kroppsvæsker.

Likevel er det merkelig at man ikke har klart å få mer ut av denne materien, takk i betraktning at Cusack er medprodusent og regissør Steve Pink var med å skrev manus til to av Cusacks beste filmer, «High Fidelity» og «Grosse Pointe Blank».  

Mye utsøkt komikk kan oppstå når menn i midtlivskrise virkelig får sjansen til å leve ungdomstida på nytt. Her har vi Adams nevø Jacob (Clark Duke) som serverer flere treffende kommentarer på bekostning de av de patetiske gamlekara, men filmen har overraskende mange uinspirerte øyeblikk og jeg mistenker filmskaperne for å være smittet av hovedpersonenes tafatte innstilling til livet.