En tidsriktig blond Bond

Rykk tilbake til start og rydd plass til Daniel Craig som vår tids James Bond.

FILM: Enhver generasjon får muligens den James Bond den fortjener. Den kalde krigen er over, terroristspøkelset dominerer det nye fiendebildet, og da holder det kanskje ikke med en dinosaur av en britisk gentleman som er flinkere til å blande martinier enn til å vinne en real nevekamp?

Vår tids James Bond har oppskrubbede knoker under mansjettene på smokingskjorta. Fra Roger Moore og utover har de mer hatt det i kjeften. Det er kanskje greit nok å kunne snakke damer til sengs, men hva sier du til en eventuell selvmordsbomber? Shaken or stirred?

Nullingen

Daniel Craig, med flisete blondt hår og isblå øyne, er mer rufsete enn sine forgjengere. Han er farligere også. Han ser ut som en som kunne ha spilt østeuropeisk skurk i de gamle James Bond-filmene.Historien er også mørkere, mer medrivende skummel enn fornøyelig ironisk. Der forgjengeren, Pierce Brosnan, tok seg best ut i baren eller som produktreklame i glossy herremagasiner, er Craig mer av en svett T-skjorte-type. Mindre glatt.

Riktignok er «Casino Royale» Ian Flemings første James Bond-roman, datert 1953, og selve opphavsstedet for den britiske etterretningens mest seiglivede agent. Det er her han gjør seg fortjent til de to nullene foran sjutallet.

Scenen er med i Martin Campbells filmversjon. De to drapene gjengis i svart-hvitt. Det første offeret tas med bare nevene, druknes i en vask. Det andre er... yes, considerably... han rekker ikke engang å uttale at det er enklere, før Bond har nullet ham.

Modernisert

Når forhistorien er vel tilbakelagt, er det interessant å bevitne moderniseringsprosessen til Bond, James Bond, mannen som har reddet Vesten fra kommunismen uopphørlig siden 1962. Noen enkle grep i «Casino Royale» har ført historien fram til vår tids politiske konfliktscenarier. Her snakkes det om pengetransaksjoner og aksjespekulasjoner «etter 9/11», og M (Judy Dench) utbryter en gang «Gud, jeg savner den kalde krigen». Og hovedfienden, Le Chiffre (Mads Mikkelsen), forvalter finansene for terrororganisasjoner.

En tidsriktig blond Bond

Fundamentalistiske Bond-tilhengere har hatet tanken på en blond Bond. Når man tenker på hvilke Bond\'er de har måttet leve med de siste par tiåra, er hårfargen bagatellmessig. Det har nok vært større grunn til å bekymre seg over at en ny Bond-figur ville kunne framstå som en anakronisme. Vi har tross alt å gjøre med et nytt actionpublikum som er oppflasket på Tarrantino-effekter og paranoide spioner som Jason Bourne. De lar seg neppe by særlig mange longører ved svømmebassenget.

Frykten for mugglukten lar seg overkomme allerede i de første actionsekvensene av «Casino Royale», som er himmelstormende, bokstavelig talt. Forfølgelsesscenene fra kobraslanger til sveiseflammer via byggestillaser og heisekraner er spektakulære. Det ene dødsspranget etter det andre kulminerer i et svært antiklimaks, en skikkelig Bond-tabbe og hjemkallelse på teppet til M. Men dette er bare begynnelsen.

Danske Mads Mikkelsen er en overbevisende skurk og torturist. Hans innsats ved kortbordet krever et finslepent minespill som Mikkelsen leverer. Eva Green som spiller Vesper Lynd, er ingen Bond-pike som det går tretten på dusinet av. Også hun er dystrere og mer hemmelighetsfull enn forførerisk. Hun gjør seg fortjent til en plass i erindringene som skal hjemsøke en plaget agent i framtidas Bond-filmer. Allerede nå sier han, på spørsmål fra bartenderen om vodka-martinien skal være shaken or stirred : «I don\'t give a damn...»

Jo da, Daniel Craigs James Bond får fornyet lisensen - eller retten - til å drepe. Ingen avskilting foreløpig.