HVA KAN GJØRES? I kjølvannet av den oppskakende pedofilisaken «Dark Room» er det viktig å erkjenne at det finnes mange pedofile, og at de ikke vil forandre seg. Det må være gode behandlingstilbud. Foto Simen Sundfjord Otterlei / NRK.
HVA KAN GJØRES? I kjølvannet av den oppskakende pedofilisaken «Dark Room» er det viktig å erkjenne at det finnes mange pedofile, og at de ikke vil forandre seg. Det må være gode behandlingstilbud. Foto Simen Sundfjord Otterlei / NRK.Vis mer

En til tre prosent av menn kjenner en seksuell tiltrekning mot barn. Hva gjør vi med det?

Pedofili vil, uhyggelig nok, alltid være en del av samfunnet.

Kommentar

Mange radiolyttere kjente det knyte seg i magen under frokosten i går. NRKs Nyhetsmorgen gjenga utdrag av chattingen mellom noen av de 51 siktede i den omfattende pedofilisaken «Dark Room», og det å høre på voksne snakke lett og løst om overgrep mot barn, og gire hverandre opp ved tanken på opplevelsen, var til svært vanskelig. Vel så vanskelig er det å ta innover seg at pedofili, den avvikende seksuelle dragningen som ligger bak slike overgrep, ikke kommer tli å forsvinne — og at bare ved å erkjenne det og snakke åpent om det, er det mulig å etablere apparater og systemer som kan plukke opp mulige overgripere før de finner hverandre, og oppmuntrer snarere en demper fantasier om å leve ut denne seksualiteten.

Pedofili er trolig noe den enkelte pedofile trolig er født med eller utvikler tidlig. Nær sagt alle er menn, og det er snakk om mellom en og tre prosent av den mannlige befolkningen som kjenner en seksuell tiltrekning mot barn. Det er ikke et trekk de har valgt å ha, samtidig som det antagelig ikke lar seg utslette. I likhet med andre seksuelle tenningsmønstre, er det ekstremt seiglivet. Det eneste som kan gjøres, er altså å prøve å holde pedofile fra å begå overgrep, ikke å forandre dem grunnleggende. Da trenger de å kunne komme enkelt i kontakt med folk, fagfolk, som kan gi dem to typer nødvendig respons: Å lytte med et åpent sinn og forstå hvor vondt mange av dem har det på grunn av denne legningen — og på den annen side passe på at den ikke normaliseres; prente inn at seksuell omgang med barn aldri er akseptabelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik det er nå, er slike fagpersoner få og vanskelige å finne. En undersøkelse fra 2012 viser at nitti prosent av psykologer og psykiatere i Norge mener de ikke har kompetanse til å behandle pedofile. Mange kvier seg dessuten for å behandle dem, og forskere som ønsker å gå inn på feltet, for å hjelpe og forebygge, kan oppleve at de selv blir mistenkeliggjort. Psykolog og sexolog Thore Langfeldt, som tilbyr behandling ved Institutt for klinisk sexologi og terapi, forteller om lange køer.

Et naturlig tiltak burde være hevingen av kompetanse og nedbygging av terskler. Fastlegene og helsetjenestene ved skolene burde være etablert som naturlige steder å gå, der man kan snakke om det mest skamfulle i livet mens det ennå bare er dragninger — og få hjelp, ikke bli dømt. Ansvaret for et overgrep hører helt og holdent hjemme hos den som utfører det. Men det er også viktig å erkjenne at det har vært en vei til overgrepet, som kanskje kunne vært sporet av.

Mennene i overgrepssaken i Bergen var en gang gutter som oppdaget sine egne pedofile tendenser. Antagelig ble de forskrekket over det. Og så, gjennom årene, har noe skjedd, en kombinasjon av at de har holdt seg skjult og tråkket over grenser, en etter en, til de fant det naturlig å ta del i uhyrlige forbrytelser. Alt samfunnet kan gjøre for at de rommene ikke skal forbli låste og innestengte, er av det gode.