En tragisk klyse

Vigdis Hjorth skifter kjønn på Ibsens Hedda Gabler.

VIGDIS HJORTH: Norsk forfatter og bidragsyter til Ibsen NOR. Foto: Agnete Brun
VIGDIS HJORTH: Norsk forfatter og bidragsyter til Ibsen NOR. Foto: Agnete BrunVis mer

Hedda Gabler er Ibsens mest maskuline kvinneskikkelse. Lek med pistoler, sterk selvbevissthet og forakt for svakhet preger Heddas karakter. Hun er slem, hun er bortskjemt, hun er tragisk.

Men fordi hun er kvinne har vi en tendens til å lete etter bakenforliggende motiver. Vi leter etter unnskyldninger og forsøker å forstå hvorfor stakkars Hedda er blitt som hun er blitt. Kvinner er da ikke sånn av natur?

Ibsen og Shakespeare

Vigdis Hjorth har utforsket Hedda-skikkelsen på oppdrag fra prosjektet Ibsen NOR, som er et samarbeid mellom tre nordiske forlag - norske Oktober, danske Rosinante og svenske Natur & Kultur. Utfordringen har vært å nyskrive Ibsen, omtrent slik The Hogarth Shakespeare Projekt har bedt samtidsforfattere nytolke Shakespeare.

Hadde Hedda Gabler vært mann, for eksempel, er det nærliggende å avskrive ham som en drittsekk eller en klyse. Tanken har åpenbart fristet Vigdis Hjorth, idet hun har utviklet Heddas mannlige motstykke, Henrik Falk. Fra første side klarer han ikke å skjule sitt mishag over sin nybakte kone Elsa. Hun er alt han forakter; underdanig, tung og gravid, et strikkende godhetsmonster med hjertedekorasjoner på døra til huset som ligger i hennes foreldres hage. Hun snakker ikke korrekt fransk engang!

Konkurs

Henrik Falk har havnet i hennes myke garn fordi hans far, skipsrederen, ikke overlot ham annet enn gjeld da han gikk bort. Den staselige villaen i Solveien måtte selges. Kjøperen viser seg å være en skandalisert kunstner fra Københavns rusmiljø, ingen ringere enn Tale Løvlie, Henriks gamle flamme som fortsatt ulmer i hans bryst. Selv er Henrik henvist til en jobb på svigerfarens bensinstasjon On The Run, der han selger diesel og slush og syttendemaibuketter. Her er det ikke mye vinløv i håret, akkurat.

Tale Løvlie er blitt en suksessrik maler, og med seg som altmuligmann har hun Edward Paus. Han hjelper henne med et mesterverk, omtalt som «vårt» prosjekt. Henrik blir oppskriftsmessig gal av sjalusi, og de vondeste, verste, mest ødeleggende ting skjer med ham. Han lokker Tale med rusmidler for igjen å få oppleve en flik av det vidunderlige, alt mens han forsømmer og fordømmer sin kone, sine svigerforeldre og alt deres småborgerlige vesen.

Sølepytt

Vigdis Hjorth sparer ikke på klisjéene her. Hun maler med bred pensel i portrettet av en mannsfigur med psykologisk dybde som en sølepytt. Der Hedda Gabler framstår som noe av en gåte man streber etter å forstå, er Henrik Falk utelukkende en selvgod type som man gjerne hjelper til med å dytte utfor stupet.

Men jeg tilgir Vigdis Hjorth alt på grunn av romanens slutt. Her er en punchline som kvalifiserer til vinløv i håret – hos forfatteren selv.

.