En trist historie

Thorbjørn Jagland har skrevet en sterk personlig beretning om sitt politiske liv.

DRAMATIKK: Arbeiderpartiet har vært arena for de tøffeste personstridene i norsk politikk. Her serverer Jagland den ene etter den andre. Foto: Christian Roth Christensen
DRAMATIKK: Arbeiderpartiet har vært arena for de tøffeste personstridene i norsk politikk. Her serverer Jagland den ene etter den andre. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer
Publisert

«Du skal eie det selv - memoarer fra et politisk liv»

Thorbjørn Jagland

Politisk biografi, memoarer

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2020

«Dramatisk historie om å ta seg til topps i et parti i strid med seg selv.»
Se alle anmeldelser

Å lese Thorbjørn Jaglands bok «Du skal eie det selv» er lenge en tålmodighetsprøve. For selv om undertittelen er «Memoarer fra et politisk liv», tar det lang tid før dramatikken starter. Men når det først begynner å blåse på toppene, byr Jagland på en sterk personlig skildring av konfliktene mellom venstre- og høyresiden i Arbeiderpartiet.

Han starter med å skildre oppveksten i Lier på 1950-og 60-tallet. Og han går grundig til verks. Litt vel grundig, etter mitt skjønn. Først godt over hundre sider inn i boka, er han ferdig med å omtale oldeforeldre, besteforeldre, foreldre, onkler, søsken samt sine egne ungdomsår.

Men siden boka kommer til å handle om striden mellom ham og vestkantgutten Jens Stoltenberg, er det viktig for Jagland å fortelle at han kommer fra enkle kår. Han fletter også sin slektshistorie inn i arbeiderhistorien. Med det resultat at unge Jagland stiger opp av arbeiderbevegelsen som i en valgkampfilm. På den ene siden er han sønn av en politisk bevisst arbeiderfar og en hjemmeværende mor som seinere arbeider som vaskedame. På den andre siden stammer han fra kjemper som Marcus Thrane, Christian Hornsrud og Einar Gerhardsen. Heller ikke seinere i boka finner han helt ut av om han skal framstille seg som beskjeden eller ambisiøs, ærlig eller selvopptatt.

Kamp og strid

At Arbeiderpartiet har vært arenaen for de tøffeste personstridene i norsk politikk, kan det ikke være tvil om. Kampene mellom partifeller og fraksjoner er selve nerven og den røde tråden i memoarbøkene disse politikerne har skrevet siden Gerhardsens «Erindringer» og Haakon Lies «Slik jeg ser det». Enkelte vil kanskje hevde at striden mellom Jagland og Stoltenberg aldri ble like verbalt hardtslående som den mellom Gerhardsen og Lie. Heller ikke ble den så fortettet som kampen mellom Stoltenberg-kretsen og LO-leder Gerd-Liv Valla. Det fascinerende med konflikten mellom Jagland og Stoltenberg er derimot at den bygde seg opp sakte, men sikkert gjennom hele 1990-tallet. Etter hvert som forskjellen mellom den klassiske venstresiden og den nye høyresiden i partiet ble tydeligere.

I boka kan den spores tilbake til kampen om partiledervervet etter at Gro Harlem Brundtland trakk seg under landsmøtet i 1992. Men selv om Jagland fikk støtte fra LO-leder Yngve Haagensen og vel også Brundtland, skulle mektige krefter på høyresiden i partiet og i pressen vende seg mot ham. Ikke minst etter hans korte intermesso som statsminister og hans krav om 36.9 prosent av stemmene for å danne regjering i 1997. Det hele endte med at han trakk som statsministerkandidat og partileder rundt årtusenskiftet.

Høydepunktet

Skildringen og analysen av denne perioden er bokas desiderte høydepunkt. For en utenforstående er det spennende å lese om stridigheter i partiet. Det slutter aldri med å rive seg selv i filler ved interne maktkamper, personstrider, dolkestøt og strategiske lekkasjer. At oppslutningen blant velgerne har stupt i perioden Jagland skildrer fra over 40 prosent til 24,3 i 2001, er bare bensin på bålet for de stridige partifellene.

For medlemmer og ledere som skal prøve å stable partiet på fote igjen etter de siste åras #metoo-oppgjør, vil sikkert Jaglands bok være en inspirasjon til selvransakelse. Her finner man betraktninger over hvordan Ap kom i strid med seg selv. Jagland diskuterer alternativer til den klassiske noen har snakket sammen. En mulighet kan jo rett og slett være å snakke sammen for å engasjere bredere. For det er også en trist historie Jagland forteller om alle konfliktene som har ridd partiet helt siden folkeavstemningen om EF i 1972.

At Jagland ikke skal ha kjent til Stoltenbergs fraksjonsarbeid for å få satt ham på sidelinjen før han leste Stoltenbergs bok «Min historie» i 2016, sier litt om hvor forvirrende striden må ha vært. Men anekdoten avslører også hvor brutale partifeller i dette partiet later til å være mot hverandre. Til tross for at Jagland ble innlagt på Rikshospitalet på grunn av et sammenbrudd, må maktkampen ha vært så uforsonlige at det ikke var rom for oppklarende samtaler. I et avsnitt skildrer han lakonisk opplevelsen av å lese Stoltenbergs bok:

«I sofakroken i Strasbourg kunne jeg være enig i det Jens skrev i sin bok, at jeg virket innesluttet og mistenksom i den tiden. Det var mildt beskrevet. Jeg var bedrøvet og deprimert. Jeg kunne aldri ta dette opp. For jeg hadde ikke noe bevis, bare en følelse av at noe ikke var som det skulle være rundt meg.»

Klønete

Jagland har også denne gangen en hang til å formulere seg litt klønete og komisk. I boka lyser Bjørn Tore Godal ikke av styrke, men av soliditet - et ord som er blitt en økonomisk betegnelse for bedrifters egenkapital. Ved en annen anledning leser jeg til min overraskelse at det under et landsmøte sto kjepphester langs veien. Kan det ha vært partifeller som prøvde å stikke kjepper i hjulene på folk med liten egenkapital?

Likevel er «Du skal eie det selv» en uhyre interessant historie om et viktig kapittel i norsk politikk og en sterk personlig skildring av å ta seg til topps i et parti i strid med seg selv.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer