ET FAG: Vi trenger fortsatt sjømannen, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
ET FAG: Vi trenger fortsatt sjømannen, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Sjøfart

En trist jul for sjøfolket

Bunnlinja nyter godt av lovlig sosial dumping.

Meninger

Vi ser tydelige tegn på at jula snart er her. Lukten av juleribbe og pinnekjøtt vil fylle norske hjem. Slitne foreldre vil desperat tråle butikker etter den perfekte julegaven til avkommet. Tusenvis av norske sjøfolk vil få en oppsigelse eller et permitteringsvarsel i posten.

HOVEDTILLITSVALGT: Jens Folland.
HOVEDTILLITSVALGT: Jens Folland. Vis mer

Til tross for at regjeringen i statsbudsjettet avblåste krisen som har rammet norsk olje- og oljeservicevirksomhet ved å fjerne tiltakspakken for økt sysselsetting på Vestlandet, ser man fremdeles tydelige spor av elendigheten. Små kystsamfunn og tallrike familier er hardt rammet, og vi har nok en vinter i vente der en stor norsk offshoreflåte vil ligge brakk på hver en holme langs vestlandskysten.

Det er allikevel en lysning i vente. De fleste analyser man opererer med viser en oppgang i årene som kommer, noe som igjen vil kunne skape flere arbeidsplasser, både til sjøs og på land. Problemet er likevel at disse arbeidsplassene sannsynligvis ikke igjen vil bli oppbemannet med norsk kompetanse. Bunnlinja nyter godt av lovlig sosial dumping. Uheldigvis er det slik at mye av denne arbeidskraften heller ikke kan finne seg annet å gjøre.

På sjøen er det mange som har spesialkompetanse som ikke lett kan brukes i landbaserte yrker, og det er også mange uten noen formell kompetanse i det hele tatt. Omstillingsevnen til en 55 år gammel matros uten annen skole enn ungdomsskolen er ikke nødvendigvis veldig stor, og da vil ofte et liv i arbeidsledighet være eneste alternativ.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er folk som har enormt mye kunnskap om et spesialfelt, og også folk vi trenger med på lasset for å kunne løfte norsk maritim virksomhet inn i framtida. Innovasjon og maritim framgang er viktig i Norge, og det blir viktigere. Det er den som la grunnlaget for oljeeventyret, og også den som kan legge grunnlaget for det som kommer etter.

Allerede i dag er den maritime næringen Norges nest største eksportnæring, etter nettopp olje og gass. Om man ønsker seg fisk, fornybar energi og miljøvennlig teknologi, er det ofte havet man ser til. Vi har blivende vindmølleparker, skip som slipper ut mindre og mindre miljøavfall – og torsken i Lofoten.

For at vi skal kunne utnytte og fortsette denne framgangen trenger vi et rekrutteringsgrunnlag for utviklingen: sjøfolkene. Regjeringen har selv uttalt at deres hovedmål for næringen er en bærekraftig vekst og verdiskapning. Miljøvennlig utvikling skal være i høysetet og Norge skal være verdensledende på dette feltet.

Innovasjon er lenge blitt drevet fram av brukerne, ikke av ingeniørene som sitter på land. Det er mye lettere å se en arbeidsforbedrende oppfinnelse om man jobber med det til daglig.

Det er tvilsomt at personen som oppfant hjulet for mange tusen år siden var personen som svingte pisken, heller mottakeren av nettopp denne. Det finnes mange tiltak for å kunne beholde den norske maritime kompetansen. Den viktigste er og blir en innføring av norske vilkår på norsk sokkel. Det er et lite kjent, men veldig stort problem at arbeidstakeres rettigheter i stor grad opphører å eksistere når man beveger seg et par meter utenfor fjæresteinene.

I norske farvann er det i tilnærmet fritt fram å bedrive sosial dumping, en sosial dumping vi er nærmest enerådende i verden med å bedrive, til tross for vår stolte maritime tradisjon.

De aller fleste land i verden i dag har tiltak for å beskytte sine egne interesser og sine arbeidsfolk. USA, Brasil, Kongo, og Canada har krav om nasjonalitet på fartøy, og Australia har krav om minimumstariff. Det er enkelt for Norge å innføre liknende regler, om det er ønskelig.

Hele spekteret av norske partier har ført en feilslått politikk på dette området, men det er rom for endring. I disse tider skal Stortinget utrede muligheten for norske arbeidsvilkår på norsk sokkel. Regjeringen, ved næringsminister Monica Mæland, har i utgangspunktet stilt seg negativ til utredningen, men man kan alltids håpe. Det at det i det hele tatt må utredes er vanskelig å forstå, men da har man i hvert fall en mulighet til en god konklusjon. Norske arbeidsvilkår, eller motstand mot sosial dumping, har lenge vært en kampsak for sjøfartsorganisasjonene, en kampsak som ikke burde være noen sak i det hele tatt. At man i Norge tillater arbeidsgivere å kunne ansette personer som blir avlønnet med 20–30 kroner timen er skammelig. Likevel er det lite fokus på saken, og enhver nyhetssak blir fort glemt.

Om det hadde skjedd på land hadde det vært både skandale og oppvask, men på havet er man tross alt bak horisonten. Det er vanskelig å se noe annet enn ei dyster framtid for norske sjøfolk og norsk maritim næring om dette ikke innføres.

En rettferdig lønn er en selvfølge for dem som jobber på land, og det burde være like selvfølgelig i sjøfarten. En rettferdig arbeidshverdag der alle i utgangspunktet har like vilkår er ikke noe man bør ha på agendaen i det moderne Norge. Videre er det lite som vil ligge til rette for en god utvikling og innovasjon i den maritime næringen om rekrutteringsgrunnlaget forsvinner. Om staten Norge og bygdesamfunnene på Vestlandet mister dette inntektsgrunnlaget er det ikke bare noen tusen norske sjøfolk det vil gå ut over, men også levestandarden til den gjennomsnittlige nordmann. Det eneste vi sjøfolk derimot kan gjøre alene, er det vi har gjort i flere tiår: Stå med lua i hånda og håpe på at jula neste år blir litt lysere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook