En trist terrorist

Iren Stephen Rea er god til å se sørgmodig ut. Han har all grunn til å henge med hodet i «En siste tjeneste». Og ikke bare fordi han kommer fra Belfast.

Derfra kommer Rea både i virkeligheten og i filmen, nok en produksjon som henter sitt utgangspunkt i byens velkjente konflikter. Han er terroristen Sean Dowd og sitter bak lås og slå i innledningen, men bestemmer seg i siste øyeblikk for å bli med på kameratenes rømningsforsøk. En riktig langtrukken rømningssekvens blir det, likevel noe av det bedre ved filmen i sin realistiske omgang med oppstyret.

Nå vil vår mann legge Irland og IRA bak seg, drar til New York på falsk pass, bor kummerlig, jobber i oppvasken, blir knivstukket i heltemodig forsøk på å stagge krangel og reddes av guatemalaneren Tulio (Alfred Molina). Ikke før har Dowd kastet sine triste øyne på Tulios søster Monica (Rosana Pastor), før han oppdager at han har havnet i lag med politiske aktivister igjen. Ganske lett å oppdage, siden de har gjemt pistolene sine i bokhylla.

Det var dumt av guatemalanerne. I det hele tatt er de framstilt som noen store klisjeer, lirende av seg politiske fraser fortere enn du kan si «attentat». Så skal eksperten Dowd hjelpe sine venner amatørene med nettopp et slikt?

«En siste tjeneste» er ment å behandle fortidas evige spøkelser og samvittighetens nag, men den borer aldri dypt nok, selv om Rea gjør en hederlig innsats. Av alle, og noen svært gode, filmer med irsk utgangspunkt, er denne av de mer likegyldige. Du blir sittende og lure på hvorfor en oppvakt mann som Rea/Dowd går så ettertrykkelig i baret.

Som sagt all grunn til å se sørgmodig ut.