En trivialitetens fiende

Rune Slagstad skriver minneord om pressemannen Steinar Hansson som i dag bisettes i Oslo.

JEG HADDE HØRT

om Steinar Hansson tidligere, men ble kjent med ham først i 1974, da han kom inn i redaksjonen for tidsskriftet Kontrast samtidig med Kjartan Fløgstad og Terje Rød-Larsen. Diskusjonene, eller rettere: det redaksjonelle livet i Kontrast, for det var et liv- ble politisk formative for mange av oss. Kontrast ble vår politiske grunnskole; det var her vi lærte politisk argumentasjon, strategisk tenkning og intellektuell formulering. Slik var det også for Steinar Hansson.

Kontrast var et identitetsdannende prosjekt- en demokratisk, venstresosialistisk identitet i opposisjon til et avideologisert, teknokratisk sosialdemokrati på den ene side og AKPs politikk-ødende stalinisme på den annen side. Særdeles energikrevende var kampen på det stalinistiske frontavsnitt. Steinar Hansson var en av dem som på 1970-tallet brukte år av sitt liv i stalinistisk konfrontasjon. For hans vedkommende fikk denne en tilspissning i solidaritetsarbeidet med den chilenske opposisjonen mot Pinochets militærdiktatur. Her ble ml-erne marginalisert, ikke minst som følge av Hanssons ideologisk-organisatoriske innsats og kløkt. Steinar Hansson var derfor blant dem som med en viss undring observerte fjorårets reprise post festum med 70-tallsstalinismen- et reprise-oppgjør gjennomført av dem som ikke var der på 70-tallet, men kunne ha vært der. Oppgjøret med ml-stalinismen var nemlig i norsk kontekst venstrefløyens eget verk. Historieløsheten irriterte alltid Steinar Hansson- også i denne siste versjon.

VÅRT POLITISK-INTELLEKTUELLE

fellesskap førte via Pax inn i SV. Vårt SV-samarbeid toppet seg omkring 1980 da Hansson var landsmøtevalgt Ny Tid-redaktør og jeg nestleder i SV. Et av de prosjektene vi så tilbake på med størst glede fra denne tiden var valgkampopplegget for 1979. I samarbeid med designeren Bjørn Roggenbihl utformet vi et par mørkeblå plakater som var til forveksling lik de Høyre kunne ha laget om en hadde hatt fantasi og estetisk talent på det hold. Den ene plakaten hadde et bilde av Oslo Børs med påskriften «De rike må bli rikere- stem Høyre!». Den andre hadde bilde av en flott villa med teksten «Arbeidere- SV vil ta villaen din i Holmenkollåsen- stem Høyre!». Plakatene ble lansert gjennom Ny Tid og skapte en voldsom opphisselse i Høyres hus. Det ble toppsak i Dagsrevyen med innslag fra bestyrtede Høyre-ledere (men ikke Willoch, for han var visst i Amerika), som uttrykte bekymring for den politiske samfunnsmoral. Steinar Hansson og jeg fulgte Dagsrevyen fra orkesterplass over noen pils på Schoushallen.

DET VAR

på denne tiden Steinar Hansson redigerte Sosialisme-på-norsk-debatten i Ny Tids spalter- for venstrefløyen noe så usedvanlig som en gledesfylt, entusiasmeskapende ideologisk debatt. I 1980 arrangerte vi en stor Sosialisme-på-norsk-konferanse i Folkets Hus på Youngstorget med 1000 deltakere, og flere 100 som sto utenfor og ikke kom inn. Det var stor og almen begeistring hos alle de tilstedeværende- med unntak av 10. Ulempen var- som Hansson og jeg skulle erfare ved det oppsummerende møtet i SVs landsstyre 14 dager etterpå- bare denne: alle de 10 satt i SVs landsstyre! Steinar Hansson gikk etter hvert lei av den enstusiasmedrepende atmosfæren i SV på denne tiden- og søkte en ny plattform. Også under de nye omstendigheter beholdt vi i årevis den daglige nærhet. Vi diskuterte bl.a., husker jeg, den bokliste Steinar Hansson skulle legge frem for Cappelen-direktør Sigmund Strømme for å overbevise Strømme om at han var den rette forlagsredaktør for Cappelen. Cappelen-perioden ble en suksess. Sigmund Strømme og Steinar Hansson fant hverandre. I Strømme møtte han en betydelig forlagsstrateg og en prinsipiell liberaler- og i Cappelens økonomidirektør den litterære dannelsesagent Jan Wiese. I Cappelen fikk Steinar Hansson være redaktør for Trygve Bulls memoarer- en politisk intellektuell som han beundret mer enn noen annen. Og her i Cappelen falt han for Wenche Foss- og hun for ham; de to ytterst sjarmerende personer ble inntatt i hverandres sjarm.

STEINAR HANSSON

reorienterte seg mot det sosialdemokratiske tyngdepunkt i norsk politikk - et tyngdepunkt riktignok under åpenbar forvitring. Hans prosjekt var, kan vi nå se i tilbakeblikk, reetablering av sentrum-venstre i norsk politikk via et treleddet strategisk grep: Det ene var den idemessige fusjon av det sosialdemokratiske med det liberale. Det andre var avprovinsialiseringen av norsk politikk via en sterkere integrasjon i det europeiske. Og det tredje element var avtrivialiseringen av norsk journalistikk som en forutsetning for en politikkens fornyelse og frembringelsen av en ny politisk elite. Steinar Hansson holdt avstand til maktens kvinner og menn, har det vært sagt. Vel, Hansson var selv en mann med makt, med betydelig pressemakt. Ordets makt er også makt- kan være det. Han selv var fullstendig klar over det. Han søkte makt for å realisere det han trodde på- først via Arbeiderbladets og Dagbladets kultursider, til sist ved Arbeiderbladets transformasjon til Dagsavisen. Han var nemlig noe så usedvanlig som en pressemann som trodde på noe. Men Hansson kunne også sin Machiavelli- og la ikke skjul på det. Jeg lar det bli med kun ett eksempel: striden omkring regimet Solstad i Dagbladet. Sjefredaktør Solstad møtte Hansson for første gang i sitt Dagblad-regime en motspiller som var like fortrolig med maktspillets finesser, og også visste å gjøre bruk av dem med strategisk kløkt og intensitet. For Arve Solstad og Steinar Hansson kom begge fra samme skole- Jens Arup Seips skole. Også Hansson var seipianer, og det ble dokumentert gjennom hans velutviklede sans for maktens spill, for den aktuelle refleksjons historiske situering, for den elegante formulering- og for den polemiske brodd.

STEINAR HANSSON

og jeg hadde et fellesskap i det politiske, i det intellektuelle- og i det eksistensielle. Den enes melankolske grunndrag berørte den annens. Steinar var der for for meg i oppbrudd, i sammenbrudd og i gjennombrudd. Det vil jeg forbli ham evig takknemlig for. Vi var så nær hinannen som menn kan være under heldige omstendigheter. Steinar Hansson var en kompleks person, for kompleks til at jeg vil si at jeg alltid forsto ham fullt ut. Han lar seg ingenlunde fange i én formel. - Vi er som en slags brødre for hverandre, sa han i en tale til meg ved en anledning. Noen år senere kom vi likevel bort fra hinannen. Vi mistet et vitalt assosiasjonsfellesskap. Jeg tror jeg kan si det slik på vegne av oss begge. Siste gang jeg traff Steinar var på forsommeren i Nordmarka - Hvordan går det med deg? spurte jeg. - Det er litt skrått, var hans karakteristiske, lakoniske svar. Deretter gikk det stupbratt nedover.

- Du må se mer fremover, ikke ha blikket så mye vendt bakover, sa Steinar formanende til meg en gang. Om Steinar Hansson gjelder derimot at vi ikke lenger kan ha blikket rettet fremover- kun bakover.