SJEKKER ARBEIDSSØKERE: Ved å tillate snoking i sosiale medier, tillater man også at arbeidsgiver i praksis får oversikt over for eksempel ens politiske tilhørighet, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock
SJEKKER ARBEIDSSØKERE: Ved å tillate snoking i sosiale medier, tillater man også at arbeidsgiver i praksis får oversikt over for eksempel ens politiske tilhørighet, skriver innsenderen. Foto: ShutterstockVis mer

Nettsnoking:

En trussel mot rettferdig arbeidsliv

Tillater man snoking i sosiale medier, tillater man også at arbeidsgiver i praksis får oversikt over for eksempel ens politiske tilhørighet.

Meninger

I en koseprat med flere aktører på arbeidsgiversiden får håpefulle arbeidstakere levert beskjeden om at de for det første må være på sosiale medier, og dernest, at de ikke må dele det de ikke vil at andre skal se.

De dypt problematiske aspektene ved dette, slår det ikke NRKs journalist å stille intervjuobjektene spørsmål om, men la oss nå likevel ta for oss noe av det mest åpenbare. For dette er en måte å fullstendig undergrave ethvert vern mot diskriminering i arbeidslivet, og det enten er eller bør være ulovlig.

Etter dagens arbeidsmiljølov §13-4 er det ikke tillatt å spørre om politisk tilhørighet, deltagelse i fagforeninger, graviditet, seksualitet og så videre under et jobbintervju, og heller ikke å innhente slik informasjon. Vi har ingen rettspraksis på feltet, men formålet med bestemmelsen er å forhindre at arbedsgiver kan skaffe seg et faktisk grunnlag for å diskriminere.

Dermed er det å undersøke sosiale medier antageligvis ulovlig. Det er svært oppsiktsvekkende at personen fra NAV som ble intervjuet, ikke sier noe om det. Grunnen til dette vernet er simpelt nok: Dette er ikke relevante aspekter i spørsmålet om man som ansatt vil egne seg. Viktigere er det en sentral verdi for vårt demokrati at for eksempel ens politiske tilhørighet, seksualitet eller ønske om barn skal være fullstendig adskilt ens mulighet til å sikre økonomisk sikkerhet og stabilitet for seg selv. Alternativet ville vært en tilstand som i USA, der en kvinne fikk sparken for å ikke ha Bush-klistremerke på bilen sin, eller hvor svarte mister jobben for å ha feil hårsveis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved å tillate snoking i sosiale medier, tillater man også at arbeidsgiver i praksis får oversikt over for eksempel ens politiske tilhørighet. Man kan jo la være å skrive om dette på nettet, men ettersom sosiale medier er et viktig verktøy for politisk mobilisering, er dette heller urealistisk og ikke minst svært skadelig for demokratiet. Naturligvis er ikke politisk tilhørighet lov å bruke bruke som begrunnelse i ansettelsesvalget, men hvordan skal man kunne dokumentere at en gitt arbeidsgiver ikke har sett og latt seg påvirke av noe hen har lest på Facebook?

I tillegg er det mange arbeidstakere som ikke nødvendigvis ønsker, eller kan være på sosiale medier. Dette kan være på grunn av alt fra psykiske lidelser til at de har unnsluppet vanskelige sosiale miljøer og ikke vil bli «oppdaget» på nytt, eller at internett simpelthen ikke er lett tilgjengelig for dem. Alle disse gruppene er naturlig nok allerede utsatt på arbeidsmarkedet, og det hjelper lite at arbeidstakersiden ikke tar deres problemer på alvor.

Norge har, som de fleste andre land, en lite hyggelig historie om overvåkning av potensielle ansatte. Arbeidstakersiden, og sittende regjeringspartier, sin støtte til grupperinger som Norges Samfundsvern og andre tiltak som skulle overvåke radikale arbeidere, er en av mange av disse skamplettene. Skammen burde sige tilbake når enkelte i fullt alvor får seg til å si at «Vi blir mistenksomme dersom folk ikke har levd et liv i sosiale medier». Om ikke mer burde den sige inn i regjeringskvartalene: Å forby arbeidsgivere fra å undersøke sosiale medier vil ikke løse alt, det er i praksis umulig å håndheve, men det sender et signal og forhindrer at slike prosesser formaliseres som en del av norsk bedriftskultur.