STORT: Det å få barn er en altoppslukende opplevelse. Men det blir ikke nødvendigvis god litteratur, mener Dagbladets bokanmelder Endre Ruset. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCK
STORT: Det å få barn er en altoppslukende opplevelse. Men det blir ikke nødvendigvis god litteratur, mener Dagbladets bokanmelder Endre Ruset. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCKVis mer

Barselbølgen i norsk litteratur

En tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten

Litteraturen har blitt navlestrengbeskuende, og resultatet er foreløpig nedslående.

Samtidslitteraturen er blitt samlivslitteraturen og selvhjelpslitteraturen.

Fjorårets mest catchy diktsamling, Kristin Storrustens «Barsel», ble en poesiprolog til den store barselbølgen av skjønnlitterære bøker. Denne høsten treffer de bokmarkedet som en tsunami av brystmelk, som Klassekampen skrev om i artikkelen «Barselromanene kommer» 23. juli.

Dette burde i utgangspunktet være gode nyheter.

For har vi ikke fått nok skildringer av middelaldrende menn som flytter tilbake til hjembygda og spionerer på barndomskjæresten i nabohuset? Nei. Det har vi ikke. Den utstrakte utilstrekkeligheten, som karakterene i norske samtidsromaner bruker så mye tid på å reflektere over, lever i beste velgående også i barselbølgen.

I Mikkel Bugges «Du er ny» får en irettesettelse om en sukkerskål den kvinnelige hovedpersonen til å synke ned i barndommens traumer, løpende gjennom brennesler. I romanen «Barnet» av Kjersti Skomsvold handler det nokså likedan om sårbarhet og mangelfullhet. Om det som var og som kunne ha blitt. Om å ønske seg et rom for seg selv, bort fra alt sammen.

Der Bugge virker usedvanlig ukomfortabel i sin tilnærming til stoffet, beveger Skomsvold seg tidvis for nær det hun behandler skjønnlitterært. De mest blomstrete beskrivelsene i Kjersti Skomsvolds «Barnet» ville fått selv Paulo Coelho til å rødme.

Mange andre av årets forfattere skriver også om svangerskap og om å få barn, deriblant Hege Susan Bergan, Heidi Furre, Monica Isakstuen og Inger Bråtveit.

Spedbarn og småbarn i litteraturen har det blitt gode bøker av før. Fra Jon Fosses «Stengd Gitar» til Hanne Ørstaviks «Kjærlighet». Søtten år er gått siden Trude Marsteins «Plutselig høre noen åpne en dør». Ni år siden Cathrine Grøndahls «Jeg satte mitt håp til verden». Karl Ove Knausgårds beskrivelser som småbarnsfar i «Min kamp» er en höjdare i romanverket. Olaug Nilssen mottok i fjor Kritikerprisen for «Tung tids tale». Samtlige av disse bøkene var der og da nokså unike i sitt valg av tema og nyskapende i måten de behandlet tema litterært på.

Om det er Knausgård og Nilssen som har omgjort norske forlagshus til rene klekkeanstalter for skjønnlitterære bøker med fellesbetegnelse «barsel og barn», vites ikke. Men det foreløpige resultatet av bokhøsten 2018 er nedslående. Jeg er forbløffet over er hvor lite nettopp tematikken gjør med språket. Her er det først og fremst den konvensjonelle fortellingen og det sementerte formspråket jeg legger merke til. Og det i møte med et tema som, ifølge forfatterne selv, setter himmel og jord i bevegelse.

Har generasjonen med forfattere som debuterte på 2000-tallet, endelig funnet seg selv, eller har de simpelthen gått tom for idéer? Hvorfor likner bøkene på hverandre, ikke bare tematisk, men også stilmessig? Når det nå kommer et dusin skjønnlitterære bøker om samme tema, må det være lov å stille spørsmålet: Hvor kommer samtidslitteraturen fra? Hvem skriver bøkene våre? En FOR homogen gruppe av folk? Er det så enkelt at forfatterne i større grad enn før er blitt flokkdyr?

Hvorfor vil alle plutselig skrive bøker om sine egne barn og det å bli foreldre? Har forfatterne på Skrivefabrikkloftet på Litteraturhuset i Oslo inngått en pakt, laget en bevegelse, om å skrive bøker om det samme, samtidig?

Farvel til den navlebeskuende litteraturen. Velkommen til den navlestrengbeskuende litteraturen.