En tung bevisbyrde

RØD-SAKEN: To historikere ved Jødisk Museum i Oslo (Bjarte Bruland og Mats Tangestuen) og en litteraturviter (Torill Thorp-Holte) svarer 18. februar på mitt innlegg 14. februar, der jeg hevdet og begrunnet at frifinnelsen av Knut Rød i 1948 rettslig sett er riktig.De tre skriver: «Grunnen til at Rød ble frifunnet er iflg. Rieber-Mohn at retten den gang gjorde en veloverveid og riktig bevisvurdering i forhold til tiltalen. Men hva slags bevisvurdering dreide dette seg om? Formelt sett foretok retten en verdiavveining, men ingen bevisvurdering i klassisk (og beste) juridiske forstand.» Denne uttalelsen er megetsigende. Den røper misforståelser, er til dels uklar og illustrerer godt de ulike tilnærmingsmåter historikere og jurister har til en straffedom. Jeg har ikke overprøvet eller bedømt lagmannsrettens bevisvurdering i dommen fra 1948. Den har jeg tatt for gitt. I dommen fremgår hva lagmannsretten har funnet bevist etter en omfattende bevisførsel. Retten hadde ikke plikt til å gi en nærmere begrunnelse for sin bevisvurdering, men gir likevel flere detaljerte opplysninger. Frifinnelsen hviler på en omfattende bevisførsel, derunder det inntrykk vitner og tiltale har gitt på rettens medlemmer. Retten besto i alle ledd av fremtredende jurister. Det er ingen grunn til å tvile på at aktor presenterte alt det som talte i Knut Røds disfavør, derunder hans egen politiforklaring, som ifølge historikere ikke var et tilfredsstillende defensorat. For ordens skyld: Det er helt vanlig å dokumentere tiltaltes politiforklaring i en straffesak. Hva de tre mener med «klassisk» bevisvurdering i «juridisk forstand», blir gåtefullt for meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER lagmannsrettens bevisresultat, som er grunnlaget for min rettslige bedømmelse av frifinnelsen. Og da minner jeg om at lagmannsretten i 1948 fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til gasskamrene i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden. I så fall ville han ha blitt tiltalt for medvirkning til massedrap, og hans motstandshandlinger ville naturligvis ikke kunne ha hindret straffeskyld. Men Rød var altså tiltalt for overtredelse av straffelovens § 86 for å ha gitt fienden «bistand», og på grunnlag av det beviste faktum gjorde lagmannsretten rett i å frifinne ham.Så får historikere som måtte føle seg kallet, angripe lagmannsrettens bevisvurdering. Det påhviler dem en tung bevisbyrde. Frifinnelsen er avsagt på et tidspunkt da man sto begivenhetene mye nærmere. Det jeg har sett og hørt av bevisføring hittil, bærer preg av generaliseringer og spekulasjoner, som ville hatt begrenset verdi i en straffesak, for å uttrykke meg mildt. Jeg har også vanskelig for å se at historiefaget kan gå god for alt som hevdes, men det er altså ikke mitt fagområde.