En tvilsom jury - et svakt resultat

VESTBANEKONKURRANSEN: Vi er blitt sittende igjen med et prosjekt med så liten arkitekturverdi at det grenser til det parodiske, skriver Didrik Hvoslef-Eide.

DET SISTE ÅRET er det gjennomført to viktige arkitektkonkurranser i Oslo, uten at Norske Arkitekters Landsforbund har hatt innflytelse på programmet eller juryeringen. Først Vestbanen - med spesielt inviterte, deretter Tjuvholmen som nå mer og mer er blitt en konkurranse i markedsføring, journalistisk kameraderi og overbud av såkalt «gratis» kultur. Havnevesenet har styrt Tjuvholmen, Statsbygg Vestbanen. I sistnevnte har NAL vært negative, både til konkurranseformen og resultatet.

I en kronikk i Dagbladet 30.01.02, «Byplanlegging uten visjoner», advarte jeg mot denne type byutvikling. Etter en gjennomgang av status for Bjørvika tok kronikken for seg Vestbanen. Det harseleres over Statsbyggs tro på at man ved å invitere den såkalte verdenseliten blant arkitekter til å konkurrere, vil man ikke bare sikre profesjonelle svar, men at Vestbanen ville bli en verdenssensasjon, en type «arkitekturisme» - som lik Vigelands-anlegget skulle gi enorme inntekter til Oslo. Nå gikk det jo ikke akkurat slik, noe kronikken også antok ville bli konsekvensene av et overdimensjonert, noen vil si uprofesjonelt program og en faglig svak jury. Snarere er vi ifølge sterke faglige innsigelser og massive publikumsprotester blitt sittende igjen med et prosjekt med så liten arkitekturverdi at det grenser til det parodiske, noe uakademisk fra flere hold: «som et samvirkelag fra 60-åra».

PARODIEN forsterkes ved at jurymedlem Karl Otto Ellefsen forteller oss at dette bare er et diagram eller et organisasjonsprinsipp, ingen - ikke engang arkitekten - vet hvordan dette prosjektet vil se ut etter at det er bearbeidet og diskusjonen om uttrykk og materialitet er gjennomført. Dette er syltynn retorikk, siden vi andre ser godt hvordan dette blir. Nå gjøres det flere forsøk på å dempe uviljen. NAL truer i denne sammenheng med å klage prosessen inn til EØS, kontrollorgan ESA. Det som var en prosjektkonkurranse har Statsbygg snudd til å ha vært en idékonkurranse, ved at vinnerne har fått anledning til å endre sitt prosjekt for å tilpasse seg kritikken - ikke de andre. Resultatet av dette er heller ikke særlig oppmuntrende, og noe helt annet enn det opprinnelige.

I EN ARTIKKEL i Aftenposten 4.11. av journalist Lotte Sandberg gjør man et forsøk på å tilsløre realitetene - etter at hun tidligere nærmest har genierklært prosjektet. Med henvisning til jurymedlem Ellefsen får vi igjen høre om «et lavt refleksjonsnivå på Vestbanen» på dem som har protestert, og at det ikke finnes «noe filter som kan foredle debatten». Dette er pinlig arrogant. Her skal lekfolk ekskluderes fra å kunne mene noe når autoritetene har talt. Artikkelen er illustrert med et interiørperspektiv fra biblioteket, som ennå en gang synliggjør at dette er riktig ille. Sandberg etterspør en bedre utviklet arkitekturkritikk, noe vi støtter fullt ut. Kanskje man burde starte i eget hus? Som lærer gjennom flere år ved våre tre arkitektskoler er det fristende å ta utfordringen, her bare relatert til innholdet og kvaliteten på interiørperspektivet, som med forbehold om endret tak (kulturbreen - verre enn lysfontenen!) fortsatt er gyldig - sett fra bibliotekets annen etasje mot Pipervika.

VI HAR FIRE perspektivtyper; det såkalte renessanseperspektivet som konstrueres etter regler om betrakterens øyehøyde, avstanden til objektet og forsvinningspunkter for horisontale linjer inn i billedflaten. For dataperspektivet gjelder det samme ved input av data, men i en mer sofistikert form - som muliggjør skiftende øyehøyde i bevegelse gjennom rommet eller rundt objektet. Likevel er dette et begrenset verktøy for kommunikasjon, med store svakheter når det gjelder miljøbeskrivelser. Så har vi to mer kunstneriske varianter, den klassiske håndtegningen som svært få behersker, og den såkalte collagen - ofte kalt dilettantenes krykke. Lik gitaren, er terskelhøyden lav for collagefremstillinger. Men selv med bare to grep kan underholdningsverdien på et studentnachspiel være ok. Perspektivet til det norske firmaet Space Group tilhører togrepskategorien. Ellefsen og andre må ha oss unnskyldt; dette er ikke noe diagram - men en klar beskrivelse av hva vi kan forvente oss.

VI SER ET goldt biblioteksrom med en begivenhetsløs stor avstand mellom bokhyllene, svakt kunstnerisk bearbeidet. Materialbruken, hvor man ifølge juryen heller ikke vet hva som kommer, er også helt konkret. Bokhyllen i forkant er umiskjennelig «Ikea», med bøker som tapet - så figurativt at vi antar at man på originalutgaven også kan lese boktitlene. Gulvbelegget er finérplater, noe vi i praksis advarer mot - selv i private hus. Her må det også foreligge en dimensjoneringsfeil, siden bare amerikansk Californiafuru har så store årringer. Men aller mest nedslående er møbleringen. Arkitekten har satt inn det mest utskjelte designprodukt på verdensbasis: det plaststøpte sitteredskapet fra «Taiwan», som vi finner igjen på de simpleste kafeer fra Lofoten til Las Palmas. Utsalgsprisen er minimal, og selvsagt grunnen til at de velges i slike miljøer. Heldigvis er de raskt nedbrytbare rent teknisk, men dessverre ikke økologisk. Utilsiktet fra collagemakerens side er ryggen på stolene nærmest øyet i ferd med å kollapse, som i praksis. En kjent kulturjournalist i Danmark foreslo for noen år siden at det i regi av FN burde innføres et spesielt straffegebyr på slike stoler. Inntekten skulle gå til utbredelsen av bedre design. Og til slutt: Aftenpostens har ved inkurie - får vi håpe - gitt biblioteket utsyn mot Rådhusplassen. Men også her ser vi noe helt annet, Akershus og Hovedøya - vakkert nok.

DET ER forbausende at Statsbygg i sitt program ikke har bedt om å se bruken av Vestbanen i sammenheng med Rådhusplassen. Her har heller ikke konkurrentene noen gode svar. Samtlige har en vegg mot dagens granittørken, som nærmest skriker etter meningsfylte relasjoner. Under et kurs jeg holdt om bruken av Vestbanen på Bergen Arkitektskole for noen år siden, var samtlige studenter opptatt av at dette også måtte omfatte en løsning for vestre del av Rådhusplassen. Ganske opplagt i et byutviklingsperspektiv.

I kritikken mot OMAs løsning er det ikke tatt med at prosjektet planmessig kan være bra i forhold til de programmessige forutsetninger. Dette gjelder også den nye utgaven. Vi er her bare oppgitt over hva vi ser av arkitektonisk eller miljømessig tristesse. Men det er også andre kritikkmessige forhold når det gjelder Vestbane-konkurransen. I kronikken 30.01. tillot jeg meg følgende: Det kan også reises tvil om juryens sammensetning. Også her er en verdenskjendis tauet inn til Oslo som fagdommer. Spennende nok, om det blir gitt tid til å lære seg byen å kjenne og deretter sette ideene inn i realitetenes verden (dette gjaldt professor Hans Kolhoff, som trakk seg midt i juryeringen, fordi han skjønte at dette bar helt galt av sted). Og videre: Siden de norske fagdommerne mangler praktisk erfaring med arkitekturproblemer og anleggsteknikk, kan resultatet bli ganske selsomt.

MEN, DET er ikke bare resultatet som er selsomt. Jurymedlem Ellefsen har brutt en av de mest alvorlige etiske regler innen NALs konkurranseregler. Han har gitt førstepremien til sin nærmeste medarbeider på Arkitekthøgskolen. Han skulle selvsagt avstått fra å ta henne med som deltaker, alternativt trukket seg som jurymedlem. Dette er så alvorlig at NAL i siste konkurranseinnbydelse om militære boliger i Rena sentrum har sett seg nødt til å presisere: Følgende kan ikke delta i konkurransen: Ansatte hos, kompanjonger til eller arbeidsgivere til medlemmer i juryen. Dette gjelder selvsagt også det motsatte forhold, at et medlem av juryen ikke kan plukke ut sin medarbeider som deltaker. Hadde dette vært en NAL-styrt konkurranse, hadde man grepet inn allerede i startfasen. Nå kan det være et hell i denne form for overtramp at det neppe blir noe av prosjektet. En av forutsetningene fra Statsbyggs side, som tenker helt kommersielt, er at produktet for videre bearbeidelse skal selges til en privat utbygger. Det skal bli litt av en budrunde.