SUKSESS: I«Hva vil folk si» hadde kvinnelig regissør (Iram Haq) og hovedrolleinnehaver (Maria Mozhdah), og slo an blant publikum og kritikere.
SUKSESS: I«Hva vil folk si» hadde kvinnelig regissør (Iram Haq) og hovedrolleinnehaver (Maria Mozhdah), og slo an blant publikum og kritikere.Vis mer

Kvotering i filmbransjen:

En tvungen kjønnsfordeling på 50-50 kan få uheldige konsekvenser for norsk film. Det finnes bedre tiltak

I bransjer som har vært mannsdominert må man våge å slippe til kvinner med kortere CV.

Kommentar

Det er klart det er frustrerende. I år etter år blir det snakket malmfullt om behovet for flere kvinnelige regissører og hovedroller i norsk film, mens mild kjønnskvotering praktiseres av moderskipet, Norsk Filminstitutt. Men fremdeles er bare 27 prosent av hovedrollene kvinner, mens kvinneandelen som sådan er synkende, fra 34,3 prosent i 2015 til 30,8 prosent i 2016. Likevel virker det vel hardt når Arbeiderpartiet nå foreslår en tvungen deling av produksjonsstøtte: Filminstituttet skal pålegges å sørge for at halvparten av spillefilmene lages av kvinner. Hvis ikke vil partiet at det skal opprettes separate pengepotter for kvinner og menn.

Dette er et rigid forslag som ikke synes å ta innover seg at filmproduksjon forutsetter en viss bevegelighet. Det er avgjørende for en film å finne riktig tidspunkt for å gå ut i produksjon. Manus må være fullført, rett skuespiller må være ledig. Noen er avhengig av å spille inn på en viss årstid eller på et bestemt innspillingssted som må bookes lang tid i forveien.

Det er vanskelig å se hvordan man kan sørge for en snorrett halvdeling av midlene innenfor en bestemt periode uten å skynde på ett prosjekt eller holde igjen et annet, for å få det hele til å gå opp. Også i tallene finnes indikasjoner på at det ene filmåret ikke uten videre kan sammenlignes med det andre. I 2014 var nemlig kvinneandelen i norsk film på over halvparten, 53,9 prosent, uten at de offisielle ordningene fungerte drastisk annerledes. Kvinneandelen i norsk dokumentarfilm lå i 2016 også på 53,9.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Snarere enn å insistere på et utfall kan det være hensiktsmessig å se på årsakene til at kvinneandelen er som det er, og jobbe målrettet inn mot disse. Det gjøres til en viss grad allerede, men innsatsen kan skjerpes. Nylig kom to lesverdige innlegg i debatten. Filmskaperne Lilja Ingolfsdottir og Guro Bruusgaard forteller hver sin historie i tidsskriftet Rushprint. Der beskriver de utfordringene ved overgangen fra kortfilm til spillefilm. Ingolfsdottir skriver om hvordan det var få muligheter i systemet for å la prosessen forme resultatet, og hvordan nettopp det personlige og originale ved filmene hennes, som hun hadde blitt berømmet for som kortfilmskaper, ble satt spørsmålstegn ved da hun ville ha penger til å lage spillefilm. Hun mener det ofte er kvinner som opplever at prosjektet deres stagnerer på denne måten.

Det er umulig for en utenforstående å si om akkurat Ingolfsdottirs og Bruusgaards prosjekter burde vært blant de som skulle fått produksjonsstøtte, noe tross alt svært få filmprosjekter får. Men de setter fingeren på noe vesentlig: Når en bransje har vært mannsdominert, vil de prosjektlederne som fremstår som de mest erfarne og «trygge» ofte være menn. De kan fremstå som gode valg, selv om flere garvede mannlige regissører har stått bak heller skuffende verk de siste årene.

Hvis kvinneandelen skal opp, må det i noen grad satses på kvinnelige filmskapere med kortere spillefilmmerittlister enn mange av de mannlige alternativene, på kunstnere som må bygges opp gradvis – og dette av en institusjon som også får kjeft hvis de gir støtte til filmer som ikke sees av mange mennesker på kino. Hvis vi andre blir litt mer forsiktige med den kritikken, kan det tenkes at en bredere gruppe filmskapere får sjansen. Så kan vi ta det derfra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook