FAREN: Jens Breivik, far til Anders Behring Breivik, presenterte nylig sin bok «Min skyld? En fars historie». Foto: Torstein Bøe/NTB Scanpix
FAREN: Jens Breivik, far til Anders Behring Breivik, presenterte nylig sin bok «Min skyld? En fars historie». Foto: Torstein Bøe/NTB ScanpixVis mer

En tynn stemme

At pappa Breivik skulle komme med ei bok, var nok ikke til å unngå. Flere har tatt til orde for at den ikke burde vært utgitt.

Kommentar

Både i anmeldelser og kommentarer er det blitt hevdet at boka til Jens Breivik ikke burde vært utgitt, iallfall ikke i den formen den fikk. Ankepunktene er at han forsøker å renvaske seg med boka, at han prøver å få bitte små detaljer til å snu bildet av ham som dårlig far, og at han røper private detaljer om Wenche og sønnen.

Det er ikke lett å finne grunnlag for dette i den tynne, tynne boka han kom med. Den har en lite levende tone, lite å fortelle, mange gjentakelser. Det kan skyldes den profesjonelle hjelpeforfatteren. Vi kan ane at han har bedt pappaen om å insistere på visse punkter. Men det kan også skyldes at han ikke har mer å si.

I flommen av 22. juli-bøker, som etter hvert også inkluderer skjønnlitteratur, har foreldrene og familielivet massemorderen vokste opp i, vært et undringspunkt. Jens Breivik har framkommet som en slags tusseladd, ute av stand til å stå opp mot sin vanskelige hustru nr. to (av fire), ute av stand til å overskride avstanden til en sønn med oppvekstvansker.

Han er blitt tolket som en mann besatt av egen karriere. Men noen sterk karrierediplomat virker han ikke som. Tvert imot er bokas magre uttrykk, at den har så forsvinnende lite å si, et vitnesbyrd om at pappa Breivik er en liten brikke, selv i eget liv. Kanskje nettopp denne litenheten har vært med på å drive sønnen til sin maniske selvforståelse som viktig mann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den største gåten forblir uansett Wenche Behring. Selv om hun fikk en egen bok og ble brettet ut av andre, er hennes fasade og hva den skjulte fremdeles et mysterium. Vi får nok aldri vite hvordan dynamikken mellom henne og sønnen var. Hun er død, og sønnen benekter - riktignok på selvmotsigende vis - at noe var annet enn bra. Men Wenche var en heavy skjebne - redd, skadd og jaget - som bare så vidt klorte seg fast i virkeligheten. Det er synd at de som skrev om henne ikke fikk bedre tak i drivkreftene. Jens skjønner ingenting av Wenche.

Det er også blitt hevdet at massemorderens bakgrunn ikke må få så mye oppmerksomhet mer, at vi må konsentrere oss om ideologien og dem som hevder den utenfor fengselets murer. I den sammenhengen er faktisk pappaens bok relevant, for her står sønnen fram som reinspikka nazist. Han beklager at bestefaren - som han aldri kjente - ikke kjempet for Quisling.

Mens biskop Tutu forteller at morderen kan tilgis - programmatisk nok: I kristendommens dogme skal alt kunne tilgis - ser vi at han er knallhard i sitt ideologiske selvbilde og opplevelsen av å ha handlet rett. Faren tilgir verken ham eller seg selv, men han leter etter hva det vil si å være far, i et kaos av motstridende impulser. Og det er verdt ei bok.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook