Les også:
• Her er tidenes beste norske ungdomsromaner
• Intervju med Johan Harstad
• Ingvar Ambjørnsen vant publikumskåringen

JURYOMTALE: Mange med meg anser rogalendingen Johan Harstad som en av samtidens aller viktigste forfattere. Han debuterte bare 22 år gammel med den kritikerroste prosasamlingen «Herfra blir du bare eldre» (2001), fulgt opp året etter av den slående gode novellesamlingen «Ambulanse».

Det virkelige gjennombruddet, også internasjonalt, kom med romanen «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» (2005).

Den handler om den evige toer Buzz, som kom i skyggen av Neil Armstrongs første skritt på månen. Dystopien «Hässelby» er en selsom roman om Albert Åberg som voksen. Harstad har også skrevet flere teaterstykker, blant annet det fantastiske fem hundre siders lange dramaet «Osv» (2010), der han med desperat røst hamrer løs på verdens ondskap.

Nå står altså denne multibegavelsen bak verket som er kåret til tidenes ungdomsroman. Det er hans hittil eneste utgivelse i sjangeren. Boka var opprinnelig et bestillingsverk fra Stavanger 2008, der 5000 eksemplarer ble gitt gratis til niendeklassingene i Rogaland. Harstad mottok Brageprisen for den kritikerroste boka, som også er lansert internasjonalt, slik det er med resten av Harstads forfatterskap. I likhet med  mange av samtidens ungdomsromaner, er dette også en bok for voksne lesere — en såkalt crossover - og da den kom i pocket, ble den utgitt som ordinær voksenroman.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik Harstads to voksenromaner etter mine begrep egner seg ypperlig til ungdomslesning, med den blanding av alvor og lekenhet som preger både hans stil og tematikk.   

Handlingen er lagt til 2011-2012. NASA utlyser en konkurranse der tenåringer fra hele verden kan melde seg på for å bli med på en måneferd. En av de tre heldige er Mia fra Våland. Hun spiller i punkbandet Rogue Squadron og kjeder seg på skolen. Hun blir til dels tvunget til måneferden av sine velmenende foreldre, som mener hun har godt av å oppleve noe nytt. Franske Antoine melder seg på fordi han er ulykkelig forelsket — kjærligheten styrer som kjent det meste i Frankrike. Mens japanske Midori bare vil langt vekk fra Tokyo. Fra et overstyrt liv, venninner som mobber henne og overbeskyttende foreldre. 

Tematisk ser en tydelige spor fra Harstads tidligere bøker. Vi møter blant annet igjen Buzz Aldrin, den evige toer. Det vil si, vi ser sporet han satte fra seg da han som andremann gikk på månen etter Neil Armstrong i 1969. Over førti år senere vender de tre ungdommene tilbake sammen med mannskapet på fem. De entrer månestasjonen Darlah, som ble forlatt i 1974. Offisielt på grunn av pengemangel. Årsaken var i følge denne boka en helt annen.

På en måte er dette en typisk ungdomsbok fra vår tid. En science fiction, som ved siden av fantasy har vært den dominerende ungdomsboksjangeren det siste tiåret. Underlige ting skjer da mannskapet lander.

Kraftgeneratoren svikter, luker låses, en etter en av mannskapet forsvinner, og etter hvert utvikles plottet til en skrekkthriller med bibelske endetidsallusjoner.

Det tøffe med denne boka, som gjør at den ytterligere kan fortjene betegnelsen tidenes ungdomsroman, er dens mange referanser til tiårene før årtusenskiftet. Her er en åpenbar innflytelse av dobbeltgjengermotivet i Alien-flmene, ja, boka følger nærmest slavisk malen. Harstad skriver da også selv i etterordet at «Darlah» er ment som en hyllest til genrefilmer og bøker han har vokst opp med. I likhet med Hässelby henter han elementer fra tv-serien «Twin Peaks». I tillegg er det klare referanser ikke bare til Alien, men også «Solaris» og «2001: En romodyssé».

Boka viser også Harstads imponerende kunstneriske fleksibilitet. Hyper-realismen er forsterket av en rekke manipulerte fotografier av øde landskap, månekrater og tegninger av Darlah. Litt romantikk er det også gitt rom for — som seg hør og bør en bok som nå altså er kåret til den beste ungdomsboka som noensinne er utgitt i Norge.

Det er bare å gratulere Johan Harstad. Med inderlig håp om at han skriver flere bøker i sjangeren. Ja, jeg vil vel nærmest si at han med denne kåringen er forpliktet til det.