En ubehagelig sannhet

ATOMVÅPEN: Skal vi unngå kjernefysiske katastrofer også i de kommende tiår må alle som har atomvåpen være kompetente, forsiktige, rasjonelle, forstandige - og heldige. Hele tida.

Atomvåpnene forsvant aldri. De interesserer oss bare ikke lenger. Rådende atomvåpenplaner handler fremdeles om først, flest og farligst. Likevel overraskes vi like mye hver gang det går av en ny kjernefysisk testladning i stater som ivrer etter de privilegier og makt atomvåpen synes å gi. Eller som nylig, da Russlands president Dmitrij Medvedev varslet en massiv opprustning av landets atomvåpen. Seks tiår har gått uten at kjernevåpen har blitt brukt. Det er en prestasjon i seg selv. Sjefen for Det internasjonale atomenergibyrået og vinner av Nobels fredspris 2005, Mohamed El Baradei, mener faren for at atomvåpen igjen skal bli brukt, aldri har vært større. En håndfull raketter fra et enkelt bombefly eller én ubåt kan bety millioner av døde. Og, den lange listen over nestenulykker med atomvåpen forteller ikke bare hvor heldige vi har vært siden 1945. Den er også en historie om framtiden.

Smeller det, vil mange undres hvordan dette kunne skje. Men ikke før. Spør et knippe tilfeldige personer om hva de er reddest for. Svarene vil variere, selvsagt. Der terrorisme, økonomi, klima kan komme til å bli gjengangere, er det trolig at atomvåpen ikke vil nå særlig høyt på bekymringslisten. Det står seg i så fall dårlig mot realitetene: Dagens samlede kjernefysiske sprengkraft ville tatt fire og en halv dag å detonere dersom en Hiroshima-bombe ble detonert hvert sekund. Kanskje er tematikken for vanskelig, for fjern eller for farlig - hvem orker egentlig å gå rundt og tenke på følgende av atomvåpen? Men skyver vi fra oss atomvåpnene greier vi heller ikke å komme opp med løsninger for å komme ut av uføret. Etter den kalde krigen, i en nær kollektiv fornektelse, forsvant kjernevåpnene fra offentlige rom, og endte opp i Hollywood: På 1980-tallet gikk vi i tog, nå går vi på kino. Og Ole Kopreitan og «Nei til atomvåpen» er fremdeles langt unna å sitt mål om å overflødiggjøre seg selv. I stedet har organisasjonen mistet 100.000 medlemmer. Trykket fra grasrota forsvinner i en kritisk viktig tid. Med det uteblir politikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En gjennomgang av norske partiprogrammer viser raskt at nedrustning og ikke-spredning er noe partiene forholder seg til på en grandios og distansert måte. Termene er generelle og floskelpregede. Det kan synes som om det er viktigere å være korrekt imot kjernevåpen, enn å definere konkrete mål eller å si noe om hva som faktisk må til for å redusere truslene. Per i dag har Obama lansert et mer progressivt antiatomvåpenprogram enn norske partier. Noe overraskende står det særlig dårlig til på høyresiden, hvor partiprogrammene nevner spesielt lite om både atomtrusler og tiltak. Sikkerhetspolitikken har gjerne vært de konservatives boltreplass, sammen med Arbeiderpartiet. Men om sikkerhetspolitikk ikke er atomvåpenpolitikk, er atomvåpenpolitikk definitivt sikkerhetspolitikk. Drapskapasiteten gir de som har kjernevåpen uovertruffen militærmakt, og tilhørende posisjoner i internasjonal storpolitikk.

Med atomvåpen godt plassert blant staters største hemmeligheter er kanskje ikke spenstige diskusjoner om strategiske atomspørsmål å forvente. At våre overordnede diskusjoner om atomvåpen lenge har foregått i lukkede NATO-rom, bedrer ikke debattnivået, kunnskapen eller den faktiske innsatsen mot spredning og bruk av kjernevåpen. I praksis har norsk kjernevåpenpolitikk stort sett har foregått i Brussel, i NATO-regi. Partiene trenger derfor strengt tatt ikke forholde seg til slikt, spesielt de som er relativt tilfredse med tingenes tilstand. Faktum er at en gjennomført, bevisst atompolitikk vil bety ubehagelige runder med nære allierte og et oppgjør med veletablerte doktriner og vår egen atomvåpenbaserte sikkerhet. Diskusjonene i NATO s kjernefysiske fora tør i så fall også bli harde. NATO anser kjernevåpen som essensielle for egen sikkerhet, og har hele tiden holdt fast ved muligheten av å kunne bruke atomvåpen først i en krisesituasjon - også mot stater som selv ikke har slike våpen.

Situasjonen blir ikke bedre av at atommaktene så sterkt og åpenlyst vektlegger kjernevåpen i sin egen sikkerhetstenkning og politikk. Så å si alle stater som har skaffet seg kjernevåpen - fra Sovjetunionen i 1949 - har pekt på eksisterende arsenaler som grunn. Nye atomstater svarer med andre ord på en trussel med en ny, egen trussel. Dette fikk «Kommisjonen for masseødeleggelsesvåpen», ledet av Hans Blix, til å konkludere med at dersom noen stater har kjernevåpen, vil andre stater investere mye i å skaffe seg slike. Dynamikken er skremmende enkel: Så lenge noen stater har kjernevåpen, vil andre alltid ønske å ha dem. Lenge har det gått bra, og kanskje går det bra litt til. Men flere og flere setter spørsmålstegn ved terrorbalansens fortreffelighet. En trygghet basert på tunge mottrusler om konfrontasjon og massiv ødeleggelse er et dårlig utgangspunkt for varig sikkerhet. «MAD» eller «Mutually Assured Destruction», gjensidig kjernefysisk ødeleggelse, handlet om styrke, men også om frykt og avmakt. Konsekvensene av å bli rammet av atomvåpen måtte være så store at bruk rett og slett var utenkelig.

Terrorbalansens rolle i dagens sikkerhetspolitisk setting er usikker. Våpen og atomstrategier fra den kalde krigen glatt glidd videre, inn i en tid med et flytende sikkerhetspolitisk bilde. Atomvåpnenes roller i denne settingen er både uklar og usikker. Prisen kan bli høy. Og går det som verst, kan de katastrofale konsekvensene i Hiroshima og Nagasaki bli små i sammenligning: våpnene i dag er langt kraftigere, de er flere - på flere hender. Nedrustningsproblemene vil øke med økende antall atommakter. Atomvåpen må bli nasjonal politikk nå!

•Artikkelforfatteren utgir

denne uka boka «Atomvåpen. Det du ikke vet. Det du ikke vil vite» på Pax forlag.