En uforferdet intellektuell

En skarp kritiker som ikke godtar noe han ikke har undersøkt.

BOK: Espen Søbye framstår stadig mer tydelig som en intellektuelt nødvendig skikkelse i norsk offentlighet. I sitt pionerarbeid som faglitterær kritiker gjennom to tiår nå, virker det overhodet ikke som om Søbye er redd for å skaffe seg fiender - heller ikke blant lokale småkonger få andre våger å utfordre autoriteten til. Noen eksempler fra ulike felt er talkshow-keiseren Fredrik Skavlan («En krympet verden», 2002), Statoil-sjefene Olav Fjeld og Helge Lund («Bekvemmelighetsflagget», 2004) og kjendispsykiateren Finn Skårderud («Den selvnytende legestemmen», 2004). Om det så er den norske maktutredningen, ledet av fiffen i norsk samfunnsvitenskap (2001), så går Søbye løs på de akademiske guruene med like friskt og uforferdet mot som han bruker når han analyserer svakhetene i Dag Østerbergs bok om Oslo (1998) eller Erik Fosnes Hansens metode i «Salme ved reisens slutt» (1991).

I LIKHET MED Jan Jakob Tønseths sosialøkonomisk tørre, men samtidig personlig djerve romanhelt Hilmar Iversen fra den spanske borgerkrigens tid, er statistikeren Espen Søbye en mann som sterkt misliker og muligens heller ikke har talent for å gå i takt. Visst kan han innimellom avsløre en svakhet for det selvrettferdige, når han utsteder sine kategoriske moralske dommer i øst og vest. Og visst kan Søbye slå hardt, mot alt det hos oss han oppfatter som påfuglaktig, falskt, dumt, feigt eller bornert. Men det fins også mange eksempler på at han som kritiker eier den viktige evnen til å la seg begeistre - og ikke bare av bøker som en skulle kunne anta lå i hans gate, men også av oversette, marginale og kanskje litt for lett nedvurderte utgivelser innenfor det faglitterære feltet. Et ferskt eksempel på det siste, er at Søbye i en berømmende anmeldelse av en fagbok av psykologen Sissel Gran her i avisa innunder jul, kunne opplyse at han hver søndag med stort utbytte pleier å studere og diskutere samlivsrådene i Aftenpostens helgeutgave sammen med kona si.

DET ER IKKE den typen innrømmelser leseren venter å finne hos en filosofimagister (født i Østfold 1954) som har fått viktige deler av sin skolering i den marxistiske heksegryta i Oslo på 1970-tallet, som yngre elev av garvede «KUL-ere» og «KAF-ere» som Harald Berntsen, Thomas Krogh, Jørgen Sandemose, Kjell Hovden og Gerd-Liv Valla. Men kanskje er det nettopp Espen Søbyes emosjonelt våkne side som har gjort at han utfolder sin kritiske virksomhet ikke bare innenfor det som burde være hans naturlige format - tidsskrifter av typen Agora, Prosa og Samtiden - men også har vist seg å være et naturtalent innenfor de mer begrensede rammene det tabloide Dagbladet gir. Nylig kom det ut en samling av noen høydepunkter blant Espen Søbyes artikler fra de siste to tiåra, under tittelen «Ord for ord». I det korte forordet knytter Søbye an til kritiske forbilder av typen Kant, Marx, Adorno og Horkheimer. Han skriver: «Vår tid er kritikkens tid, den må underkaste seg alt. Religionen gjennom sin hellighet og lovgivningen gjennom sin majestet, forsøker å unndra seg den. Slik vekker de bare harme, og kan ikke gjøre regning med vår aktelse. Fornuften akter bare det som tåler dens frie og offentlige eksaminasjon (...) Kritikken har ikke noe å lære bort, den kan aldri bli belærende, bare et eksempel til etterfølgelse og er i sin kjerne antiautoritær.» Det låter nesten som noe så gammeldags som et manifest - iallfall er det stolt og vakkert formulert. Det antiautoritære hos Søbye kommer blant annet til uttrykk ved at han aldri tar noe som helst for god fisk, uten først å ha luktet seg fram og undersøkt nøye. Kritikeren Søbye er mer enn noe annet empiriker. Han interesserer seg for virkeligheten og det konkrete.

DET GIR EN INDRE GLEDE å lese de respektløse, men intellektuelt kyndige artiklene hans - enten han nå anvender sine kildebaserte og sterkt nærgående analytiske resonnementer mot noen sentralt plasserte skikkelser i norsk litterært liv fra bohemtida og framover, eller med kritisk skalpell går løs på statistikk om barnearbeid, Se og Hør som avisprosjekt og apokalyptiske samtidsstrømninger i kjølvannet av 9/11.Noe av Søbyes hemmelighet både som kritiker og som fagbokforfatter i de litterært innsiktsfulle biografiene han har skrevet om Arthur Omre og Rolf Stenersen, er en evne til å ta utgangspunkt i den lille, presist sette detaljen, og føre sitt resonnement videre derfra uten å vike av for noen hindringer underveis. I et foredrag Søbye holder for nordiske statistikk-kolleger i 1998, åpner han med noen skisser av bokstaven J som han i et krigsarkiv er kommet over på baksiden av en gammel bordkalender, og skriver dernest: «Den 20. desember 1941 sendte departementet et brev til Johs. Krogstie A/S Stempelfabrikk & Gravøranstalt, Storgaten nr. 9 i Oslo: \'Herved bestilles 700 stk. stempler, forsynt med en 2 cm høy bokstav «J». (...) I februar 1942 kom ordren om at alle med J i passet skulle fylle ut spørreskjemaet \'Jøder i Norge\', og så gikk det slag i slag. Den 26. oktober ble alle mannlige norske jøder arrestert, den 26. november ble eldre, kvinner og barn arrestert og samme natt, samme mørke natt, forlot D/S Donau Norge med 530 norske jøder om bord.» Dette stilistiske spranget fra bestillingen av J-stempelet ved gravøranstalten i Storgata 9 innunder jul 1941 til den Auschwitz-skjebnen som i 1942 med friksjonsløs hjelp av norsk byråkrati og politi, rammer nesten alle norske «fulljøder, halvjøder og kvartjøder» (bare 26 av dem kommer som kjent levende tilbake fra Tyskland), bærer i seg kimen til det som skulle bli Espen Søbyes mest skjellsettende biografi, «Käthe, alltid vært i Norge» (2003).

«J»-EKSEMPLET ER slående også fordi det viser hvordan Søbye arbeider når han i et arkiv eller en rapport får teften av noe som interesserer ham. Uten å la seg avspore av uvesentligheter underveis, fører han det strengt logisk oppbygde resonnementet sitt helt til den bitre slutten - og når det er gjort, kan det ofte hende at han snur på flisa, og går løs på stoffet fra en ny kant. Det er uvanlig å være sta, utholdende og uredd på den måten Søbye er det som kritiker. I et akademisk klima så dominert av karrierister og narcissister som det vi lever i hos oss - der unge folks jobbutsikter avgjøres etter tellekant-systemer, og forskere lar seg oppføre som medforfattere på ting de knapt har tatt seg bryet med å lese - framstår Søbye som prototypen på en fri og uavhengig kritisk intellektuell i den gamle solide tradisjonen fra Voltaire og Sartre. Han trives med å løfte fram det oversette og bortgjemte, han elsker å påvise mangler i de lokale keisernes påkledning, og han viker ikke unna for en frisk fight. En grunn til at det virker som han er blottet for all opportunisme, kan være så enkel som at han ikke er frilanser, men har fast stilling i en trygg og uangripelig del av embetsverket, med ry for nøyaktighet. I øyeblikket er han visstnok på permisjon fra den faste jobben, i arbeid med en ny biografi. Så kjedelig og forutsigbar den norske kritiske offentligheten ville ha vært uten denne urokråka fra Statistisk sentralbyrå!