Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En ufullstendig historie

I DAG BLIR George W. Bush tatt i ed som USAs president. Men hvorfor Bush og ikke John Kerry? For meg er svaret klart: Kerry tapte valget fordi han ikke klarte å fortelle om seg selv. John Kerry kunne ha presentert hele sin livshistorie for det amerikanske folk, men valgte heller å gi en presentasjon av den personen han er i dag. Hvorfor?

Jeg tror det var fordi Kerry og hans strateger mente at det var enkelte ting som ikke burde nevnes. Først og fremst gjaldt dette Kerrys motstand mot Vietnamkrigen, en periode i hans liv som nærmest ble visket ut. Dette var galt. Folk tenker i fortellinger og historier, som alle har en begynnelse, en fortsettelse og en slutt. Faren med å foreta en altfor streng utvelgelse når noe skal presenteres, er at det ikke lenger gir noen mening. Enda verre; det gir folk en urovekkende følelse av at noe holdes skjult.

Det var nøyaktig det som skjedde da Kerrys motstand mot Vietnamkrigen ble tonet ned. Husk at dette var mannen som i 1971 kom med følgende vitneutsagn til Senatets utenrikskomité:

«Hver dag må noen gi opp livet i prosessen som skal gjøre det enklere for USA å fraskrive seg ethvert ansvar for Vietnam, for at USA skal slippe å måtte innrømme noe som hele verden allerede vet, for at vi ikke skal kunne si at vi gjorde en feil. Vi ber amerikanerne om å tenke over dette, for hvordan ber du en mann om å bli den siste til å dø i Vietnam? Hvordan ber du en mann om å bli den siste til å dø for en feiltakelse?»

PÅ DEMOKRATENES landsmøte i Boston i fjor ble Vietnamkrigen gjort om til en merkelig utgave av den annen verdenskrig. Borte var de moralske aspektene, kompleksiteten. Sammen med Kerry framsto vietnamveteranene som «krigsbrødre». De var kommet for å bevitne Kerrys heroiske innsats i kamp.

Dette sa Kerry i sin tale til landsmøtet: «Vi står ikke sammen i dag fordi vi er veteraner, men på grunn av det vi lærte som soldater. Vi kjempet for denne nasjonen fordi vi elsket den, og vi kom tilbake med en overbevisning om at hver eneste dag er spesiell. Vi er kanskje blitt litt eldre, litt gråere i håret, men vi vet fremdeles hvordan vi skal slåss for landet vårt.»

Er det mulig at Kerrys rådgivere hadde glemt hvilken rolle han spilte som leder for «Vietnamveteraner mot krigen»? Hadde de kanskje glemt hans vitneutsagn i Senatet i 1971? Ventet de at andre skulle glemme, spesielt anti-Kerry-veteraner som John E. O\'Neill? I så fall tok de alvorlig feil, og deres taushet om temaet gjorde bare Kerry sårbar for angrep.

FOR MEG OMFATTER John Kerrys heltestatus både hans krigsinnsats og det faktum at han var villig til å forandre mening og kjempe for det han mente var riktig. Han innså at soldater og sivile døde i en krig der målene ikke ble nådd. Likevel trakk han aldri dette inn i valgkampen. Det oppsto et hull i hans personlige livshistorie - et hull som førte til at kritikken fra de såkalte Swift Boat-veteranene ble faretruende effektiv.

Når Kerry antydet at det var som soldat under Vietnamkrigen at han virkelig viste heltemot, utsatte han seg samtidig for anklager om at han nok ikke var helt pålitelig. Amerikanerne har et komplisert forhold til sine militære helter: Vi regner med at de ikke skal fortelle om sitt heltemot. Krigshelter, i virkeligheten og på film, snakker sjelden om sitt mot i kamp. Dwight D. Eisenhower gjorde det ikke. Heller ikke John F. Kennedy, Bob Dole eller presidentens far, George Bush.

OG SÅ VAR DET presidenten. Selv om den militære løpebanen til George W. Bush kanskje ikke er like imponerende som motstanderens, ga ikke republikanerne noen gang en misvisende framstilling av hvem han var. Bush ga seg aldri ut for å være en krigshelt. Han lot aldri som om han var noe annet enn en slask som fikk orden på livet sitt da han ble en «nyfødt kristen». Hans livshistorie ga mening; den var gjenkjennelig, lett å forstå. Det var ingen vits i å gå løs på ham på grunn av hans rulleblad fra krigen (eller mangel på sådant). Han hadde allerede innrømmet det som var vesentlig. Han hadde aldri påstått at han var en helt. Det hadde John Kerry.

Bush framstilte seg selv som kontroversiell men ærlig. Da han ble nominert som republikanernes kandidat til høstens presidentvalg, sa han: «I løpet av de siste fire årene har dere og jeg lært hverandre å kjenne. Selv når vi ikke er enige, vet dere i det minste hva jeg tror og hvor jeg står.» Dette var hjørnesteinen i hans tilnærming til velgerne. Og det virket. Folk grep begjærlig personen Bush, selv når de var uenige i hans politikk.

I EN MENINGSMÅLING i New York Times etter landsmøtene i 2004 ble folk spurt om de følte at de to presidentkandidatene ikke hadde fortalt hele sannheten om sine rulleblad fra Vietnamkrigen. Mange av Kerrys tilhengere ble overrasket da det viste seg at det var nesten like mange som følte at Kerry holdt tilbake noe som at Bush gjorde det.

Men meningsmålingene hadde noe for seg. Kerry holdt noe tilbake - hans egentlige historie om Vietnam. Til slutt ble spørsmålene om hans tjeneste i Vietnam et spørsmål om hvordan han ville håndtere krigen i Irak. Var Kerry for eller mot den? Videre ble spørsmålene om Irak et spørsmål om hans oppriktighet, og omvendt.

Det som virker forvirrende, er at Kerry hadde latt være å fortelle alt. Han kunne forklart hvorfor han dro til Vietnam og senere ble en del av antikrigsbevegelsen. Han kunne brukt disse forklaringene til å få folk til å forstå hvorfor han først stemte for Irak-krigen og deretter mot den. Hans kjennskap til hvordan en krig kan forandre seg kunne fått mange velgere ned fra gjerdet og over på hans side. Han kunne overbevist dem om at han var den rette til å lede dem i denne viktige fasen i amerikansk historie.

MANGE TROR GRUNNEN til at det er Bush og ikke Kerry som blir innsatt som president i dag er at Kerry ikke var konservativ nok, fordi Karl Rove var for smart for demokratene og overlistet dem, fordi konservative kristne angivelig kom fram fra sine gjemmesteder på valgdagen, på grunn av homofile ekteskap.

Men disse menneskene har ikke forstått hva det dreier seg om. John Kerry tapte fordi han skjulte noe som var absolutt hederlig, til og med heroisk: hans motstand mot Vietnamkrigen. George W. Bush fortalte sannheten om noe som, etter min mening, ikke fantes hederlig: Han støttet krigen, men fant en mulighet til å holde seg hjemme.

Kerry var ærlig og oppriktig om det meste, bare ikke om seg selv - og ved dette valget var ikke det nok.

©New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media