Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En uhørt roman

Det er 100 år siden Sigbjørn Obstfelder døde. Han var snaue fire måneder fra å fylle 34 år da han 29. juli 1900 måtte gi tapt for tuberkulosen han hadde slitt med gjennom hele våren.

Samtidig med 100-årsmarkeringen utgir Gyldendal Obstfelders «Samlede skrifter». Det er ikke et døgn for tidlig - det er et halvt århundre siden Solveig Tunold redigerte standard-utgaven med samme tittel. Årets utgave inneholder noen få nye tekster, og på grunn av opplysninger som har kommet til etter Tunolds tid, er det vesentlige forandringer i en av Obstfelders viktigste bøker. Disse endringene gjør at jeg vil lansere en nylesning, og stille to spørsmål: Har vi feil oppfatning av Obstfelders forfatterskap? Finnes det en mangel i fortellingen om norsk prosahistorie?

DE VIKTIGSTE endringene gjelder de ufullendte tekstene han etterlot seg da han døde. I «Samlede skrifter» trykkes for første gang utkast til en fortsettelse av romanen «En prests dagbog», og en scene som antageligvis er fortsettelsen til dramaet «Den sidste konge». Ingen av tilskuddene står tilbake for resten i kvalitet, og begge kaster nytt lys over det respektive verket. I tilfellet «Den sidste konge» er den nye scenen, med sitt sadomasochistiske preg, direkte oppsiktsvekkende, og bør få lesere til å gå nærmere innpå stykket.

Jeg skal imidlertid konsentrere meg om «En prests dagbog». Den har blitt kalt den mest sjangerubestemmelige teksten i norsk litteratur på grunn av sin originale og forvirrende form. Er det en roman? Ikke etter tradisjonelle, episke forestillinger. Det er en utpreget handlingsløs tekst. Den som jakter på handlingsforløp, episoder, karakterer, leter så å si forgjeves. Er det da et essay, eller en filosofisk fragmentsamling à la Pascals «Tanker» eller Pessoas «Uroens bok»? Nei, den er heller ikke det. Selv om den både sender tankene til essayet og fragmentet, er «EPD» for mye av en kriserapport fra et enkelt individ.

SELVSAGT ER DET EN ROMAN - om vi legger et moderne romansyn til grunn, som tar høyde for essayistikk, fragmentkarakter og eksperiment. Stemningsmettet, reflekterende og poetisk som den er, minner den om bøker som «Sult», Rilkes «Malte Laurids Brigge», Sartres «Kvalmen», eller Stig Larssons «Autistene». Det er i denne uregjerlige, eksperimentelle sjangeren «EPD» hører hjemme. Romanen har en barokk, attakkerende og vanvittig stil, og om jeg skulle sammenligne med norske samtidsforfattere, ville jeg nevne Svein Jarvoll eller Thure Erik Lund. «EPD» er bare mye mer naiv og direkte, og den har en grenseløs patetikk. Hva kan ikke Obstfelder få seg til å skrive i denne romanen: «jeg ser evigheder inde i min hjerne».

DET VI STÅR OVERFOR er en ekspressiv indre monolog, eller dagboken til en tvilende, hypersensitiv prest mot slutten av det 19. århundre. Det er en kriseberetning. Han går rundt i en ubenevnt by et sted i nord, og er kommet i konflikt med embedet, med seg selv, og med Gud. I tillegg volder de nye vitenskapene og «det nye mennesket» ham store problemer. Finnes det en Gud? Er han ond? Står vi overfor apokalypsen, eller er den vitenskapelige avsløringen av alle tings system like om hjørnet? Hvorfor vil ikke «den store mekaniker» vise seg for mennesket? «Hvorfor banker du sådan, hjerte? Du banker og banker, og jeg vet ikke hvad det er du vil.»

Teksten er inndelt i korte avsnitt, adskilt med Obstfelders kjære stjerner, *. Den nye utgaven er også inndelt i 16 kapitler. Dette er den vesentligste endringen i forhold til de tidligere utgivelsene. Etter Tunolds tid ble det funnet et følgebrev fra Obstfelder til hans tyske oversetterinne, der han opplyser om at han har inndelt boken i større avsnitt eller kapitler. Dette skal markeres ved at siden der kapitlet slutter skal stå tom, og neste skal begynne litt nedpå den følgende. Dette brevet har vært kjent lenge, og Eivind Rian gjorde i Edda (4/1974) rede for bokens opprinnelige struktur. Likevel skulle det ta 100 år før «En prests dagbog» blir utgitt slik Obstfelder ønsket den skulle se ut.

Hvorfor har den blitt så skjødesløst behandlet, og hvorfor er den ikke lest?

NOEN ÅPENBARE forklaringer finnes. Nesten alle som har brydd seg med den, har betraktet den som mislykket. Episk svak, overlesset, patetisk, usammenhengende. Dette er dommer felt etter tradisjonelle oppfatninger om romanen, etter idealer om stringens og kontroll. Obstfelder er eksperimentell og eier ikke kontroll; han må også leses deretter. I tillegg er det nå, med den nye kapittelinndelingen, avslørt en rytmisk og tematisk struktur i romanen, som vil endre oppfatningen av hvor usammenhengende teksten er. Motstanden mot patos i litteraturen har vært sterk i mange år, dette har ikke hjulpet en bok som «EPD». En tredje årsak til at romanen har forsvunnet, er de faktiske forholdene rundt utgivelsene: Den ble forhastet utgitt høsten 1900, etter initiativ fra Obstfelders enke og bror. Da var den full av feil som har forplantet seg i de senere utgavene. En siste, åpenbar årsak til «EPD»s skjebne er antallet utgivelser, som begrenser seg til noen få ganger mellom 1900 og 1950.

TILBAKE TIL de to spørsmålene jeg stilte innledningsvis: Har vi feil oppfatning av Obstfelders forfatterskap? Finnes det en mangel i fortellingen om norsk prosahistorie?

Den almenne oppfatningen av Obstfelder, er at han er lyrikeren bak «Digte», samlingen fra 1893 med dikt som «Jeg ser» eller «Venner». Med Jan Erik Vold og andre Obstfelder-entusiaster betrakter vi ham hovedsakelig som original poet og svak prosaist. Her er det vel bare kortromanen «Korset», en romantisk og innsmigrende bok, og de enigmatiske prosadiktene, som har overlevd ved siden av diktene. Om vi nå leser «EPD» som en vellykket, eksperimentell roman, med en uhørt tone og avansert form, blir bildet av Obstfelder et annet. Han fremstår da som en innovativ, poetisk prosaist. Dette synet har vært fremholdt av noen få, som Reidar Ekner, men har ikke fått feste i den brede oppfatningen av Obstfelder.

NORSK PROSAHISTORIE. Her mangler «EPD», og med den mangler et alternativt verk. I og med at Obstfelders roman ikke har vært regnet som en vesentlig tekst på tampen av norsk litteraturs gullalder, har norsk litteraturhistorie manglet et tilskudd. Hvis den hadde blitt lest i sammenheng med romaner som f.eks. «Sult» eller Garborgs «Fred» - to romaner den har mye til felles med - ville epoken sett annerledes ut. Her burde man også legge til et annet, oversett verk fra 1900, Tryggve Andersens roman «Mot kvæld». Begge disse bøkene er så å si uleste i offentligheten, og selv om de har blitt løftet frem en sjelden gang av skarpe lesere, som f.eks. Tor Ulven - som satte «Mot kvæld» høyt, men mislikte mesteparten av «EPD» - så gjenstår en vurdering av den første store epoken i norsk litteratur der man regner med disse romanene.

EN VEKTLEGGING av «EPD» som et vellykket, utfordrende verk vil forrykke forestillingen om den norske avantgarden. Vi kan ikke skryte på oss en banebrytende eksperimentell tradisjon - med noen få unntak som «Peer Gynt» eller «Sult». Vår litteratur er sterk, men det er en tradisjonsbekreftende litteratur, der realismen har stått til rors 90% av tiden. Dette er kjipt. Som Jan Erik Vold pleier å si: Modernismen kom sent til Norge, med unntak av Obstfelders dikt. Her må vi legge til «En prests dagbog». Om den ble lagt i vektskålen der den hører hjemme, ville balansen bli en annen. Ett eller to glemte verker kan ikke endre hovedbildet av norsk litteratur. Men det vil forskyve det noe, og en oppvurdering av «EPD» vil forandre bildet av den norske avantgarden vs. den nøkterne, realistiske romanen.

Romanen Obstfelder arbeidet med da han døde, ga ham store kvaler i en årrekke. Etter all sannsynlighet har han så vidt begynt å arbeide med stoffet i 1893, da tenkt som en bok om sykdomsperioden. Så fulgte den ham, og plaget ham, helt til han døde. Om man leser brevene hans, er han den ene dagen opp over ørene begeistret for boken - den er «noget af et sjældent værk», kan han skrive i 1897 - og den neste dagen er han nedslått ved den. Denne tvilen passer en så utfordrende roman. Obstfelder var i nærheten av noe uhørt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media