Les intervju med Carmona-Alvarez her.

ANMELDELSE: I midten av Pedro Carmona-Alvarez' nye bok står katastrofen. På hver sin side av den brekker både boka og karakterenes liv i to. Før og etter ulykken. Den som tok med seg to av søstrene og gjorde dem til fortid - lenge før den tredje søsteren var noe annet enn framtid. Etterpå er de tre alltid uunngåelig sammen på et vis, alltid til stede. Samtidig som de aldri, aldri egentlig kan være til stede sammen.

Mot slutten av romanen oppdager faren til de tre jentene, Johnny, noen bilder i en ramme hos foreldrene sine, «et bilde av Ann og Vera og et av Marita, som i dette livet deler ramme, som i det fotografiske livet står side om side; kroppene deres likner, øynene, hendene, og så må han se vekk og det hjelper ikke å se vekk og så går han ut av rommet og lukker igjen døra».

Hvem forteller? På sett og vis er det umulige ved selve tida temaet for «Og været skiftet og det ble sommer og så videre»: fortidas knusende nærvær og fravær i nåtida; den konstante og umulige sammenfiltringen av det usamtidige og det samtidige.