En underkjent forfatter

Jeg tar neppe munnen for full når jeg påstår at det ikke skal mange hender til for å telle dem som i dag kjenner forfatteren Sigurd Mathiesens navn, enn si har lest noen av hans tekster.

Han hører så absolutt til «de glemte», et litterært kuriosum for historikere og knapt nok det. Nå foreligger et utvalg av hans noveller, redigert av Knut Brynhildsvoll, professor i skandinavisk litteratur i Bonn, som også har skrevet et opplysende etterord.

Passe

Brynhildsvoll har selv tatt initiativ til utgivelsen, og han bruker sterke ord om den tilsidesatte forfatter. Han nevner ikke de seneste litteraturhistorier, han har likevel mer enn nok materiale til å illustrere den urett han mener er begått mot Mathiesen. En av hans fremste syndebukker er Harald Grieg, som i 1925 påstod at Mathiesen var «passe». «Sjelden har en forlegger tatt så grundig feil», slår Brynhildsvoll kontant fast. Etter hans syn hører nemlig flere av tekstene til «de absolutte highlights» i samtidens skandinaviske litteratur, ja, han utroper endog forfatterskapet til et av de betydeligste i vårt århundre.

Har Brynhildsvoll sine ord i behold? Jeg føler meg ikke helt overbevist om det. Det er selvfølgelig et spørsmål om estetisk smak og behag, men bevares, fortellingene til Mathiesen er guff for lesere med sans for skrekkromantikk og parapsykologisk fenomener i grenselandt mellom fornuft og galskap. Som studietur i angst og fremmedfølelse, psykotiske forstyrrelser og personlighetsspaltning påkaller de interesse den dag i dag. Men at de har den store leserappell, tillater jeg meg å tvile på. Det skyldes ikke at vi fortsatt sitter fast i tradisjonelle normer, men at formen i mangt virker alderdommelig og peker bakover mot 1800-tallet snarere enn framover mot vårt århundre. Om han nok til tider kan virke «moderne» i sin skildring av sjelelige grensetilstander, så er han det i alle fall ikke i sin stil.

Bohem

Sammenligner man med Hamsun, noe som er uhyre nærliggende, og noe Brynhildsvoll da også gjør, blir det enda mer iøyenfallende. Selv om Hamsun kan anvende tilsvarende uttrykk, virker han langt mer moderne - også i stilistisk henseende. Mathisens livsskjebne oppviser forøvrig mange interessante paralleller med Hamsuns: Opphold i Amerika og Danmark, foredrag i brødrene Hals' konsertsal, o.fl. Han kunne også ha nevnt et annet berøringspunkt: at Mathiesen ble gift med Anna Munch, hun som i mange år var erotisk besatt av Hamsun og fulgte etter ham over land og strand.

Som Hamsun var også Mathiesen en bohem av rang, noe tekstene hans i høyeste grad bærer vitnesbyrd om. Brynhildsvoll legger stor vekt på hans personlige problemer. Til disse bidro nok også hans homofile legning som Brynhildsvoll unnlater å komme inn på, men som sannsynligvis også var en kjent sak for hans samtidige, og som uansett, tidens fordommer tatt i betraktning, måtte ha virket sterkt belastende.

Om Brynhildsvoll nesten går over stag i sitt forsvar for Mathiesen så skal han ha all ære av at han med denne utgivelsen har gjort Mathiesen tilgjengelig for et moderne publikum. Når han betegner ham som en norsk Edgar Allan Poe, peker på tilknytningen til bl.a. Hoffman, utroper han til en original romantisk forfatter og på sitt beste som en forløper for ekspresjonismen, er han åpenbart på riktig vei, likeledes når han forklarer hans manglende suksess ut fra det faktum at han falt mellom to stoler - mellom 90-årenes sjelemaleri og den senere nyrealisme. Etter å ha lest det foreliggende utvalg er jeg imidlertid fortsatt tilbøyelig til å gi dem rett som har oppfattet ham som en representant for det Brynhildsvoll kaller «epigonale etterdønningstendenser fra nittiårene». Nettopp i kraft av dette kan han også anses som en forløper for den ekspresjonisme som aldri vant fotfeste i Norge.