Debatt: Jensen-saken

En underlig form for rettssikkerhet

Det er feilslått å framstille Jensen-saken som en maktkamp mellom lekfolks sunne fornuft og fagfolks arroganse.

BLE FRIKJENT: Juryen frikjente Eirik Jensen på det mest alvorlige tiltalepunktet om grov narkotikaforbrytelse, men kjennelsen ble satt til side av fagdommerne etter en time og tjue minutter. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
BLE FRIKJENT: Juryen frikjente Eirik Jensen på det mest alvorlige tiltalepunktet om grov narkotikaforbrytelse, men kjennelsen ble satt til side av fagdommerne etter en time og tjue minutter. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer
Meninger

I Dagbladet 8. februar går skribent Øyvind Søtvik Rekstad ut til forsvar for Eirik Jensen og juryordningen. Han tillegger meg dessuten faglig arroganse og et lettvint syn på rettssikkerhet.

Rekstad har i utgangspunktet forståelse for at det stilles spørsmål ved en jurykjennelse som kjente Jensen skyldig i korrupsjon, men uskyldig i det han eventuelt hadde mottatt bestikkelser for, nemlig medvirkning til narkotikasmugling. Straff for korrupsjon forutsetter normalt en ekstra straffbar handling – som gjenytelse for bestikkelsen.

ADVOKAT: Carl Bore.
ADVOKAT: Carl Bore. Vis mer

Rekstad mener at kjennelsen likevel burde ha blitt akseptert fordi juryen ikke har gitt noen begrunnelse. Det er en overraskende vri: Vanligvis brukes det at juryen ikke begrunner sin kjennelse som et argument mot juryen og juryordningen, ikke for. Rekstad framsetter også en hypotese om at juryen kan ha ment at det var korrupt av Jensen å ta imot pengene «fordi han burde ha skjønt at midlene kom fra kriminell virksomhet».

Her beskriver imidlertid Rekstad ikke korrupsjon, men uaktsomt heleri. Mener Rekstad det er ok å dømme en politioverbetjent for korrupsjon hvis han er uskyldig i korrupsjon? Det er i så fall en underlig form for rettssikkerhet. Korrupsjon har for øvrig en høyere strafferamme enn uaktsomt heleri. Det ovennevnte illustrerer også at juryens oppdrag var komplisert og omfattet langt mer enn bevisvurdering. Det er hardkokt juss å avgjøre om Jensens forhold er korrupsjon, heleri, en straffri handling, medvirkning til smugling, eventuelt noe annet.

Og her må jeg skuffe Rekstad: Jurister er generelt bedre rustet til å avgjøre en slik sak enn personer uten juridikum og relevant erfaring. Rekstad må gjerne være misfornøyd med ankesakens utfall, men man må nesten ha litt respekt for at også juss er et fag. Hvis man er alvorlig syk; vil man ønske å bli operert av en tilfeldig forbipasserende med et fem måneders crash course i medisin, eller foretrekke kirurgen som holdt kurset? Å kalle leger som anbefaler kirurg for arrogante, blir iallfall i overkant arrogant.

Juryen har ikke krav på at kjennelsen alltid respekteres. Stortinget har ved lov gitt lagdommerne myndighet til å tilsidesette kjennelsen hvis de – slik som her – mener at tiltalte «utvilsomt» er skyldig. Tilsidesettelsen var således i tråd med lovverket. Det kan vanskelig kalles et brudd på rettssikkerheten. Så kommer vi ikke utenom stemmetallene. I tingretten ble Jensen felt av et panel med tre meddommere og to fagdommere. I lagmannsretten ble saken vurdert av ti jurymedlemmer og tre fagdommere. Hvordan har de ulike stemt?

Ni av 13 lekfolk og fem av fem fagdommere – altså totalt 14 av 18 personer, har funnet Jensen skyldig utenfor rimelig tvil i medvirkning til narkotikasmugling. For korrupsjon er stemmetallet 15 av 18 stemmer.

Når et så stort flertall av lekdommerne deler fagdommernes oppfatning om tiltaltes skyld, blir det temmelig feilslått å framstille Jensen-saken som en maktkamp mellom lekfolks sunne fornuft og fagfolks arroganse, nærmest som en kamp mellom det gode og det onde. Eller beskylder Rekstad ni-ti av de 13 lekfolkene for å ha stemt arrogant og ufornuftig med onde intensjoner?

Hva med publikum? De 18 fag- og lekdommerne bygger sin konklusjon på over hundre vitneforklaringer og utallige ringpermer med dokumenter presentert over en periode på fem måneder – totalt sett et meget betydelig bevismateriale. Det sier seg nesten selv at med mindre man har fulgt saken, så har man overhodet ikke grunnlag for å konkludere seriøst om skyldspørsmålet.

En konklusjon fra min side vil derfor i beste fall være en kvalifisert gjetning som mangler enhver offentlig interesse. Min kronikk i Aftenposten inneholder derfor heller ingen «bevisvurdering». Her har Rekstad forlest seg grovt. Noe helt annet er at stemmetallene gir grunn til ettertanke for dem som mener at Jensen er uskyldig.

Tallene betyr også at det ikke kan kalles et rettssikkerhetsbrudd at skyldspørsmålet skal prøves på nytt. Hadde ankesaken gått med meddomsrett, ville Jensen i dag sannsynligvis ha stått igjen som rettskraftig dømt på begge hovedpunkter. I stedet får altså tiltalte og de tre forsvarsadvokatene nok en sjanse til å bevise hans uskyld, i en tredje rettsrunde på ca fem måneder der de kan starte forfra og spisse argumentene enda mer. For øvrig til en meget høy prislapp for det offentlige. Å anklage systemet for manglende rettssikkerhet i en slik setting, blir nesten som å spytte på juryordningen. Dette er tvert imot romslig rettssikkerhet takket være juryordningen.

For øvrig må Rekstad gjerne fortsette å argumentere for juryordningen i sin alminnelighet. Det er en historisk debatt. Det eneste innlegget foranlediger til, er å nevne at Stortinget hadde et saklig og empirisk grunnlag for å fjerne juryordningen. Stortingsdokumentene refererer blant annet en undersøkelse fra 1990 som indikerer at jurymedlemmer selv ikke anså den norske juryordningen som trygg. Undersøkelsen omfattet 252 jurymedlemmer. Hele 179 av dem – altså 71 prosent – mente det var tryggest og sikrest å avgjøre saken sammen med juristene, mens bare 23 – altså ni prosent – mente det var tryggest i jury uten jurister. Øvrige 50 mente det var like trygt eller hadde ingen formening.

Den nye meddomsretten består av fem meddommere og to fagdommere. Det trengs minst fem stemmer for å domfelle. Dermed vil eksempelvis tre lekfolk alltid blokkere for fellelse. Jurytilhengere mener at fagdommere lettere vil farge meddommerne når de avgjør saken sammen. Til gjengjeld kunne altså juryens kjennelse settes til side av fagdommerne. Videre var juryen bundet av fagdommerens forutgående rettsbelæring. I sum er det vanskelig å se at lekmannselementet står særlig svakere i dag enn under juryordningen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.