En ung, kvinnelig sjømanns bekymringer

Er det norske sjøfolket utrydningstruet?

Meninger

Jeg er en ung, kvinnelig sjømann som ønsker å belyse mine og kollegaers bekymringer. Mange av oss blir nå rammet av anbud som går utover bemanning og sikkerhet. Dette påvirker selvsagt framtidsutsiktene og gjør etableringene vanskeligere. Norske redere velger å registrerer sine skip i andre lands registre for å senke kostnader til lønn, det gjør at norske sjøfolk ikke lenger kan leve av lønna fra et skip som seiler under utenlandsk flagg.

Har norske sjøfolk en fremtid i Norge?

Som sjømann, eller arbeidstaker på sjøen om du vil, har vi en utdannelse og kursing som gjør oss spesielt kvalifisert til å jobbe på sjøen.En kokk er ikke bare en kokk om bord, han har også en sikkerhetsfunksjon, kanskje er kokken også livbåtfører eller røykdykker. På sjøen har vi bare oss selv, vi må være der for hverandre og eventuelle passasjerer. Vi seilende lever, på mange måter, to liv. Nett- og telefondekning er ikke bestandig den beste og ferske aviser får vi kanskje ikke lest hver dag. Ulykker, eller andre ting som påvirker situasjonen hjemme får vi oftest ikke gjort noe med. Når vi må jobbe 12-13 timer i døgnet, må noen andre ta seg av det for oss. Så får vi heller bite tenna sammen og leve med usikkerheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er vi som frakter varer og gods langs kysten, ut og inn av landet vårt. Dette er viktig for at samfunnet vårt i det hele tatt skal kunne fungere. Da er det også viktig at norske politikere tar vare på oss.

Det er lønnsomt for redere å velge billigere arbeidskraft fra andre land på dårligere lønns- og arbeidsvilkår, men kan politikere stå rakrygget bak det? Kan de stå for det at unge gutter og jenter jobber altfor lange dager, får dårlig betalt og sjeldent får dra hjem? Er det sånn vi vil ha det i Norge? Hvor går grensen for hva samfunnet skal godta av sosial dumping?

Når den norske sjømann går i land, jobber de ofte i maritime bedrifter på land, verft, produksjon og utvikling av teknologi og sikkerhetsutstyr, som hele verden kjøper og bruker. Dette resulterer i at Norge ligger lengst framme når det gjelder teknologi til skipsfart. Den som en gang seilte ute går ofte over i jobb på land (maritim bedrift, verft, lærer, produksjon av utstyr til skip), de har dermed kontakt med folk som seiler og kan spørre om råd, innspill og meninger innenfor sitt fagfelt. Dersom de som ikke seiler lenger havner på NAV istedenfor, mister fagfeltet en svært viktig kompetanse.

Vi trenger ungdommer som er villige til å satse på et yrke til sjøs, som kan videreføre vår viktige arv og framtid. Det å legge til rette for et godt arbeidsmiljø til sjøs vil være til det beste for alle i dette langstrakte kystlandet.